På seks år har Nasjonalmuseet doblet antallet årsverk innen PR, marked og formidling. Kurator Ellen Lerberg frykter at satsingen går ut over det kunstfaglige.
Er norske museer blitt for redde for å virke for belærende på sitt publikum? Er museets fremste mål å sørge for at publikum får en god og minnerik opplevelse?
De siste årene har det vært tendenser til profesjonskamp i museumsverdenen – mellom kuratorer og andre kunstfaglige ansatte på den ene siden, og mer publikumsrettede funksjoner innen kommunikasjon, opplevelse og marked på den andre.
Kommende lørdag åpner Nasjonalmuseet dørene til sine nye lokaler på Vestbanen i Oslo. I kulissene på det storslåtte praktbygget har det også foregått en slik kunstfaglig profesjonskamp.
– Mange av oss er bekymret for at fagstaben kommer i mindretall sammenliknet med andre typer stillinger, sier seniorkurator Ellen Lerberg.
Seksdoblet PR-avdeling
En oversikt Klassekampen har fått utlevert, viser at antallet kuratorer har hatt en begrenset økning siden 2016, da det nye museet på nærmere 55.000 kvadratmeter fortsatt befant seg i støpeskjea. I denne perioden har det blitt nesten dobbelt så mange ansatte ved museet, fra 187 til 321.
Antallet kuratorer har derimot stått nesten på stedet hvil. For seks år siden var det 36 kuratorer ved museet. I dag er det 42, en økning på 14 prosent.
Ser man nærmere på stillingstyper innen marked, forretning, kommunikasjon og publikumsopplevelse, har veksten vært hele 117 prosent, fra 24 i 2016 til 52 i dag.
Blant annet er kommunikasjonsstaben blitt utvidet fra ett årsverk i 2016 til seks medarbeidere i 2022.
Kunsthistoriker Knut Ljøgodt mener stillingsveksten innen områder som marked, kommunikasjon og publikumsopplevelser reiser noen viktige prinsipielle problemstillinger.
– Nasjonalmuseet er godt forspent med både kuratorer, formidlere og konservatorer. Men den store økningen i funksjoner i norsk museumsverden som ikke er kunst- eller museumsfaglige, er bekymringsfull, sier Ljøgodt.
– Vil få opp besøkstallene
Han trekker en parallell til Munchmuseet, hvor flere tillitsvalgte nylige protesterte mot at ingen av museets kuratorer hadde fått plass i en ny programkomité som skal «utvikle en ny kunstnerisk profil» for museet.
– Dette er en tendens som kommer i kjølvannet av at man de siste årene har hatt fokus på å øke egeninntjeningen og få opp besøkstallene. Det har ført til at enkelte institusjoner ikke har tilstrekkelig oppmerksomhet om sin rolle som forvalter av kulturarven.
Ljøgodt mener at vi må få på plass en museumslov som regulerer den faglige kompetansen ved norske museer, slik som i våre skandinaviske naboland.
– Jeg mener blant annet at en slik lov må sikre fagkompetansen både på ledernivå og i den øvrige staben.
Den største økningen i nyansatte ved Nasjonalmuseet er det museumsvertene som står for. Da Nasjonalmuseet fortsatt var delt i ulike avdelinger, var ikke museet bemannet med egne ansatte til denne oppgaven.
34 nye museumsverter
I år har museet anslått at det vil sette av 34 årsverk til «museumsverter». Disse har til oppgave å veilede og svare på spørsmål fra publikum om alt fra hvordan man finner fram i bygget til hva som står på dagens program.
– Vi har trappet opp på det vi kaller for «front of house», det vil si butikk, verter og andre som primært har en eller annen form for servicefunksjon i møte med publikum, forteller Karette Wang Sandbu.
Hun er konstituert direktør for avdeling for formidling og publikum.
– Hva er disse vertenes rolle?
– De hjelper blant annet til med å fortelle hvordan publikum finner fram i museet og om hva de kan oppleve. De har et stort ansvar knyttet til arrangementer og formidlingsprogram. Særlig i startfasen er det utrolig viktig at publikum blir ønsket velkommen og at de opplever at museet er til for dem, sier Sandbu.
En villet politikk
Seniorkurator Ellen Lerberg stiller spørsmål ved omdreiningen som har skjedd i seinere år, hvor museet skal kommunisere med publikum «på like fot».
– Jeg mener dette aldri har vært noe problem tidligere. Det er ikke noe i veien for at man snakker sammen på like premisser, selvsagt. Men nå er vi veldig engstelige for å si til publikum at de skal lære eller erfare noe om kunst, sier Lerberg.
– I dag er «publikumsopplevelse» blitt politisk korrekt sjargong. Men hvis vi er blitt redde for å ta i bruk begrep som læring eller dannelse, mister vi kanskje noe av vår egenart som museum. I stedet durer vi i vei langs den samme linja som alle andre aktører som tilbyr opplevelser, som «escape rooms» og Tusenfryd.