Rønsen på fredag

Voksesmerter i Rødt

Noen ganger koster det å bli stor kar.

Arild Rønsen
HAR RYGGRAD: Ingrid Fiskaa. Sigve Bremer MejdalHAR RYGGRAD: Ingrid Fiskaa. Sigve Bremer Mejdal

For mange av oss som er mer enn middels interessert i Rødts ve og vel, kommer det ikke som noen overraskelse at partiet nå opplever indre splittelse. På flere fronter. Nato er viktigst, men jeg noterer også at én stortingsrepresentant ikke vil «innordne» seg partiets vedtatte retningslinjer.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag brukerLogg inn

Rønsen på fredag

På tide å skrote FN?

Du husker SV-leder Kirsti Bergstøs hilsen til Kjell Inge Røkke da han flagga ut? «Ryk og reis!» Noen mente uttalelsen var i overkant framfusende, og noen vil nok mene den nyvalgte LO-lederen med fordel kan dempe seg en smule: «Vi skal gruse høyresiden i valget til høsten!» Jeg digger Bergstø og Kine Asper Vistnes’ klare tale. Stortingsvalget 8. september framstår som det viktigste på lang tid, så det er ingen grunn til å legge fingrene imellom. Det er venstresidas oppgave å gruse Sylvi Listhaug og Erna Solberg, og å bli angrepet av fienden, er som kjent ingen dårlig ting, men en god ting. Høyres nestleder Tina Bru: «Det er illevarslende at vi nå får en LO-leder som håper Rødt skal sikre flertallet til Støre.» Likevel – det er kanskje bra at venstresidas dagsavis snakker med innestemme på lederplass: «I dag legger regjeringen fram en nasjonal sikkerhetsstrategi. Det er på høy tid.» Sånn for balansens skyld. Men hva gjør vi med FN? 24.

Arild Rønsen

Fallet

Når noen lurer på om Jørn Eggums fall har noe med metoo å gjøre, blir jeg stående og klø meg i huet. Lederen i Norges største fagforbund i privat sektor ber en tillitsvalgt på lavt plan hjem til seg for et tidlig nachspiel for to. Hun kjører bil, men blir pådytta en sambuca. Verten tilbyr seg å re opp på sofaen, men ombestemmer seg. Det umake paret har sex ved første anledning. Det meste tyder på at det seksuelle forholdet var frivillig, men at det etter hvert utvikla seg til noe som minner om «tilfredsstillende tjenesteyting». Merethe Solberg ønsker ikke å gå i detalj, og det behøver hun da heller ikke.

Arild Rønsen

Superduoen

Når jeg skriver dette, er Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg inne i sine siste forberedelser til møte med president Trump i Det ovale kontor. Jeg må si jeg krysser fingrene, både på deres og nasjonens vegne. Norsk politikk har gjennomgått en slags sjokkterapi etter at Senterpartiet forlot regjeringa. Fra å snuble nærmest dagstøtt har statsminister og partileder Jonas Gahr Støre tatt bemerkelsesverdig grep for trygg og stødig ledelse. Regjeringa han leder, sprudler, med frontfigurer som Kari Nessa Nordtun og Tonje Brenna, og flere faktisk – Andreas Bjelland Eriksen viser seg som et spesielt sterkt kort. Totalinntrykket er at vi ikke har hatt en sterkere ledelse av landet på veldig lang tid. Ut med Trygve Slagsvold Vedum og inn med Jens Stoltenberg kan vise seg å få langt større og mer varige konsekvenser enn bitte små endringer i finanspolitikken. Uansett innvendinger man måtte ha til Arbeiderpartiets utenriks- og sikkerhetspolitikk, er det et ubestridelig faktum at landet nå «står støtt» – ikke minst fordi vi nå på sett og vis har et triumvirat som styrer utenrikspolitikken. En finansminister med ti års bakgrunn som generalsekretær i Nato, en statsminister som har hatt utenriks som hovedfelt i mesteparten av sin karriere og en utenriksminister Eide som er den beste utenrikssjefen landet har hatt siden nåværende regjeringssjef bekledde det embetet. Da Jens og Jonas trådte inn i Det ovale kontor i går ettermiddag, satt alle Europas regjeringssjefer som på nåler.

Arild Rønsen