Onsdag 18. mai gikk jeg og andre aktivister inn på Stortinget for å lese opp appeller. Vi limte oss fast for å få lengre tid og var klar over at vi ville bli arrestert for dette.
Det var tungt å sitte der inne. Hjertet dunket fort. I flere år har jeg demonstrert på gaten og skrevet leserinnlegg uten å se ekte klimahandling. Det er trist at vi må ofre så mye og gå så langt for å få oppmerksomhet rundt klimakrisen. Jeg blir stemplet som kriminell og ekstrem, fordi jeg faller under et lovverk som ikke tar høyde for en verden i krise.
Ingen av oss ønsket å gjøre dette av noen annen grunn enn at vi følte det strengt nødvendig. Behovet for klimahandling og -omstilling har aldri vært mer kritisk enn nå. FN klimapanel varsler kode rød! Økosystemer kollapser, temperaturene stiger, luften og vannet forurenses. Mennesker er allerede på flukt. Uerstattelige arter utryddes. Vi må handle nå om vi ønsker å sikre en levelig fremtid.
De som blir mest påvirket av klimaendringene i dag, har ikke stemmerett i Norge. Det er dem vi snakket høyt for da vi limte oss fast på Stortinget. Vi krever å bli hørt og gjør dette på en kraftfull og kreativ måte fordi saken er så alvorlig.
Som borgere i samfunnet har vi rett og plikt til å sette ned foten når ting går for langt. Klimakrisen er totalt ute av kontroll.
Det er skremmende å se hvor likegyldig mange er til dette.
