Anmeldelse

Den store arvesynden

Regissøren er fra Ibsens gamle teater i Berlin, men Den Nationale Scene kommer ikke i mål med «Lille Eyolf».

KLAUSTROFOBISK: Røyksløret i taket ser ut som havoverflaten sett fra undersida. Her er Anne Regine Ellingsæter (Rottejomfruen) og Arthur Hakalahti (Eyolf). FOTO: SEBASTIAN DALSEIDE/ DNS KLAUSTROFOBISK: Røyksløret i taket ser ut som havoverflaten sett fra undersida. Her er Anne Regine Ellingsæter (Rottejomfruen) og Arthur Hakalahti (Eyolf). FOTO: SEBASTIAN DALSEIDE/ DNS

av Henrik Ibsen

Den Nationale Scene, Bergen, 20. mai

Regissør: Michael Thalheimer.

Scenograf: Henrik Ahr.

Kostymedesigner: Michaela Barth.

Komponist: Bert Wrede.

Lysdesigner: Geir Hovland.

Lyddesigner: Tor Endre Kalvenes.

Med: Arthur Hakalahti, Stine Robin Eskildsen, Frode Bjorøy, Kristi-Helene J. Engeberg, Knut Erik Engemoen, Anne Regine Ellingsæter.

Til tross for at «Lille Eyolf» ikke er ansett som et av Henrik Ibsens beste skuespill, settes det i dag opp relativt ofte. Jeg tror det kommer av at det er lett å fortolke, samtidig som grusomhetene ligger på overflata. Omsorgssvikt er den største synd, og når det også blandes med seksuell syndighet, har vi en miks med tidløs appell.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kultur

Internett

Wikipedia fyller 25 år, men utfordres av KI

Bøker

Forfatter Sigrid Undset blir vurdert som helgen. – Det høres nesten ut som en gimmick, sier litte­ra­tur­pro­fessor.

Kulturuka

Fotball er et spill uten ball, uttalte Drillo en gang på nitti­tal­let. Han får mer rett for hvert år som går.