Allerede abonnent? Logg inn
Den svarte fredagen er overstått, og vi våkner opp til det som forhåpentligvis ikke er en blå lørdag preget av anger og økonomisk smekk på fingrene. For statistikken for Black Friday er ikke helt god. Tilbudene er blinkete, og nordmenn var på forhånd innstilt på å handle mer i år enn i fjor. Det kom fram i en undersøkelse gjort av Opinion på vegne av Prisjakt. De fant at hele 37 prosent av alle over 18 år skulle handle noe, at de i gjennomsnitt kom til å bruke 4051 kroner hver, og at 46 prosent av handelen skulle skje på kreditt. Forbrukerrådet har vært bekymret. Mange av kredittløsningene varsler ikke om at «kjøp nå, betal seinere» er å ta opp kredittlån med høye renter hos ymse aktører.
Frida Holsten GullestadI dagens some-landskap finnes det mange trender, ikke bare på sminke- og treningsfronten, men også et bredt spekter av kommenterende reels som tar for seg ulike psykososiale og sosiologiske fenomener, ofte spissformulerte og humoristiske. Mange av disse trendene er døgnfluer som forsvinner etter noen uker, men enkelte består, kanskje fordi de treffer en nerve. Et av de virale fenomenene jeg må innrømme at jeg koser meg litt med om dagen, er skildringen av arketypen Den performative mannen («performative male», på engelsk). Det betegner menn som ikler seg ulike kulturuttrykk og politiske holdninger som identitetsmarkører for å tiltrekke seg (seksuell og romantisk) oppmerksomhet fra kvinner. Eksempler er å bære feministisk litteratur, som bell hooks eller Simone de Beauvoir, lett synlig, eller å snakke høyt om at man bare hører på kvinnelige musikere, samtidig som man forter seg å presisere at betegnelsen kvinnelig musiker er et udatert og sexistisk. Det finnes sågar egne konkurranser for performative menn. Det synes jeg er festlig. Ingen stereotypi uten sannhet, sies det ofte, og jeg har selv møtt på menn som gjerne vil imponere meg ved overflatisk feministsnakk, men som i handling avslører at engasjementet ikke stikker så dypt. Likevel: Vi kvinner ønsker oss jo allierte i kampen mot patriarkatet, så jeg anbefaler å heie på slike framstøt, tross mistanker om at det er påtatt.
Pernille Ekornrud GrøndalI 1992 vart diktaren Hans Hyldbak omtalt i VG og andre riksmedium fordi han hadde ramla inne på Vinmonopolet i Kristiansund og deretter hamna i fyllearresten. Det vekte ikkje berre merksemd fordi Hyldbak var ein kjent diktar, men fordi han var 94 år gamal. Hyldbak levde til han vart 103 år gamal i 2001, og i all tid etter framstår det som at han har vorte grenselaust hylla i heimebygda Surnadal. No har både lokale aviser og VG og NRK skrive at fleire personar skuldar Hyldbakk for seksuelle overgrep mot barn over lang tid, og dei seier at heile bygda har vore klar over det. Heimgarden hans har vore eigd av kommunen og nytta til ein kulturfestival som har gjort bygda kjent. No har ei kvinne foreslått at kommunen bør brenne ned garden for å heidre offera, og fleire har foreslått at statuen av Hyldbakk bør rivast ned. For ein utanforståande framstår det som ganske grovt om seksuelle overgrep vart tia i hjel over fleire tiår, men i kommentarfelt til lokalavisene ser eg at fleire tek til orde for at ein må hugse på at det var ei anna tid. Men var eigentleg 70-, 80- og 90-talet ei så anna tid? Ikkje veit eg, det er eg for ung til å vite. Eg har lenge ivra for at det må vere mogleg å skilje mellom kunst og kunstnar.
Aleksander Åsnes