Albumessay

LYD OG BILDE

It’s album time: Röyksopp er tilbake i godt, gammelt slag på «Profound Mysteries», uten at det føles helt nytt og friskt nok.

THOSE NORWEGIANS: For mer Röyksopp, besøk hjemmesiden deres og «Press R». FOTO: STIAN ANDERSEN THOSE NORWEGIANS: For mer Röyksopp, besøk hjemmesiden deres og «Press R». FOTO: STIAN ANDERSEN

Grepet av øyeblikkets tidsånd, gir det mening at artister går høyt ut og sier at de ikke skal lage det samme igjen, i hvert fall ikke slik de gjorde det før. For deretter, som i tilfellet Röyksopp, å gjøre nettopp det. Da duoen i 2014 slapp albumet «The Inevitable End», postulerte Svein Berge og Torbjørn Brundtland at de aldri mer skulle gi ut noe i albumformat. Men her er vi, under tiåret senere, og Röyksopp slipper «Profound Mysteries».

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Sånt no hakke vi i ...

For to helger siden gikk verdens første Gaukenfestivalen av stabelen i Vinje i Telemark. Jeg har snakket om denne festivalen her tidligere, og tenkte gi dere et lite innblikk i hvordan det gikk. Se for deg at du våkner på en festivalcamp i varm soloppgang ved Vinjevatn, omkranset av høye fjell og stille skog. Du tusler ned til badstuen ved vannet, varmer deg godt opp og hopper ut i ganske kaldt fjellvann. Frokosten tar du ved teltet, før du blir med på morgenyoga, leik med geit, sykling i fjellet, fisking med garn og vinsmaking. Femti meter fra teltet ditt er festivalområdet, der du får kjøpt burrito med kje som kommer fra festivalsjefens gård, øl som kommer fra Vinje Bryggeri og pizza som lages på stedet av lokale produsenter, med lokale råvarer. På scenen ute på dagtid opptrer det artister som spenner fra lokale Symre til Modu and The Shakers, Adama Janlo, E-76 og August Selnes. Når sola går ned bak fjella på Haukeli trekker du inn i Vinjesenteret og det gamle kulturhuset Vinjar for å få med deg Vilde Tuv, litt god rock i form av No Bull.

Konsert

En fri fange

Emily Dickinsons poesi som musikk – og forestilling.

Konsert

Det høyeste nivå

Víkingur Ólafsson var kanskje det største trekkplasteret, men Operaorkesteret fremviste også en utrolig melodisk fantasi.