Skammens tyngde

teater

En dyprød blodpose som henger fra taket møter oss på Black Box Teater denne kvelden. Den samler trådene i denne forestillingen, likt den grønne lampa i «The Great Gatsby» (1925). Men i «Birds of III Omen» er de nyrikes statusjag og tapt kjærlighet byttet ut med skammen og motstandskraften som følger det å leve med en hiv, en sykdom som fortsatt er stigmatisert, til tross for at den i dag er kronisk og ikke dødelig. Corentin JPM Levens debutforestilling «+/-» rørte også ved sorgen ved å være hivpositiv og hadde premiere i februar 2020, rett før et nytt virus skulle sette verden i panikk.

I foajeen står Antibac, kondomer og informasjonsmateriell fra Aksept, et ressurssenter for personer som lever med hiv/aids og deres pårørende, som en påminner om at begge virusene fortsatt har et grep om verden. Leven ruller ut av en stor likpose. En skjønner ikke helt hvordan han får puste i den, men det fungerer som en påminner over hvor fatal sykdommen engang var og panikken som rådde på 1980-tallet. Han står opp, naken, før han ikler seg lårhøye støvletter, flere korsetter og to blomsterbuketter til briller, som vekker fordomsfulle assosiasjoner til sexsalg og smittefare.

Kronen på kostymeverket er en sølvfarget partyhatt som plasseres foran ansiktet som et munnbind. Han ligner straks pestlegene under svartedauden som bar masker med lange nebb fylt med velduftende urter for å unngå dødslukta og i håp om å ikke bli smittet av pasientene sine (uten hell).

På 1980-tallet studerte sosialpsykolog Ilan H. Meyer fenomenet «minoritetsstress» ved å se på påkjenningen lhbt+ miljøer levde under da de ble syndebukker for aidsepidemien. Synet på seksualitet som et medisinsk anliggende, som den franske filosofen Michel Foucault kaller for Scientia Sexualis, har bidratt til å sykeliggjøre likekjønnede relasjoner, noe som har preget livene til lhbt+ personer i lang tid. Verdens helseorganisasjon fjernet homofili fra sitt diagnosesystem først i 1992. Til tross for at hiv/aids har gått fra å være en fatal til kronisk sykdom, og medisiner senker virusmengden i blodet betraktelig, kan for eksempel homofile menn bare gi blod først tolv måneder etter siste seksuelle kontakt. Før det var de utestengt fra å gi blod på livstid.

De lårhøye støvlettene er for lengst glemt i det Corentin JPM Leven kler seg i tilstivnede klær i plast. Han synger gjennom et stivt skjørt han har tredd rundt hodet, som en beskyttelseskrage man ser på hunder. Det gjør at sangen høres ut som om den kommer ut av en grammofon. Lysdesignet gjør scenen visuelt interessant, men det er litt vanskelig å få tak på hva den egentlig handler om, og den kjennes litt uforløst.

Men snart vender Leven seg mot et serveringsbord i det ene hjørnet og lager drinker for publikum. Han serverer «Blowjobs», en blanding av Kahlua, Baileys, pisket krem og en sprinkel kanel. Den gode stemningen bygger seg opp i salen, med småprat og forventninger om hvordan drinken vil smake. Samtidig begynner blodposen omsider å dryppe, og hver dråpe gir fra seg et drønn når den treffer lydmatta under seg. Ved å nærmest fungere som sandkorn som renner ut av timeglasset, får lyden et noe deterministisk preg over seg.

I det Leven utroper en skål, resiterer han ordene «I am the trash, the dirty, the perv, the risk … » Med det slår han momentant moroa og lufta ut av rommet, og det oppstår en umiddelbar forskyvning i stemning fra fest til pest og stress. Øyeblikket blir for meg forestillingens mest gripende.

«Birds Of III Omen» fungerer som en dagbok over et liv med hiv og gir innsikt om hvordan det er å leve med sykdommen i dag, med presset fra storsamfunnets utdaterte kunnskap, sykdomsstigma og indre skamfølelse.