«En god ting kan ikke gjentas for ofte», lyder ordtaket. Men er det egentlig sant? Om du har en kollega som insisterer på å fortelle den samme «artige» historien i lunsjen gang etter gang, vet du at det i beste fall er en sannhet med modifikasjoner. Samtidig: Det kan være enormt fristende å gjenta et godt poeng. Det later til at fristelsen har blitt for stor for dosent emeritus Runar Bakken, som nylig utga sakprosaboka «I løvens gap». I en anmeldelse i fagbladet Forskerforum hevder doktorgradsstipendiat Tellef Raabe at Bakken har plagiert seg selv. Sakprosaprofessor Johan Tønnesson peker i Khrono på latskap blant forskere som skriver sakprosa, mens Raabe kaller selvplagiering for «den minste av de akademiske syndene».
LATSKAP ELLER FUSK?