Kronikk

Den tunisiske vinteren

Kun Tunisia oppnådde reelle demokratiske endringer etter Den arabiske våren. Nå trenger de hjelp.

HÅPET SOM FORSVANT: Mange tunisiere har de siste månedene tatt til gatene for å protestere mot president Kais Saieds harde inngrep overfor demokratiske institusjoner. Her fra Tunis i januar. FOTO: FETHI BELAID, AFP/NTB FETHI BELAIDHÅPET SOM FORSVANT: Mange tunisiere har de siste månedene tatt til gatene for å protestere mot president Kais Saieds harde inngrep overfor demokratiske institusjoner. Her fra Tunis i januar. FOTO: FETHI BELAID, AFP/NTB FETHI BELAID

Tunisia har lenge vært det siste håpet etter den arabiske våren: Landet som klarte å demokratisere. Hvor folkeopprør erstattet diktatur. Landet som ble kjent for dialog med politiske resultater. Som fikk fredsprisen. Og som var det eneste landet i regionen hvor protestbølger ikke endte i borgerkrig eller kaos. Nå henger imidlertid det håpet i en tynn tråd, og landet trenger hjelp.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kronikk

Når kommunene svekkes, svekkes bære­bjel­ken i det norske demo­kra­tiet, og folke­sty­ret tappes for innhold. Tar Norge det på alvor?

Det er ikke nok at preste­re­gimet i Iran faller. Vi ønsker oss ikke en ny enehersker, men demokrati.

Hvorfor snakkes det så lite i Norge om faren ved å miste kontrollen over utvik­lingen av super­in­tel­ligent KI?