Kronikk

Den tunisiske vinteren

Kun Tunisia oppnådde reelle demokratiske endringer etter Den arabiske våren. Nå trenger de hjelp.

HÅPET SOM FORSVANT: Mange tunisiere har de siste månedene tatt til gatene for å protestere mot president Kais Saieds harde inngrep overfor demokratiske institusjoner. Her fra Tunis i januar. FOTO: FETHI BELAID, AFP/NTB FETHI BELAIDHÅPET SOM FORSVANT: Mange tunisiere har de siste månedene tatt til gatene for å protestere mot president Kais Saieds harde inngrep overfor demokratiske institusjoner. Her fra Tunis i januar. FOTO: FETHI BELAID, AFP/NTB FETHI BELAID

Tunisia har lenge vært det siste håpet etter den arabiske våren: Landet som klarte å demokratisere. Hvor folkeopprør erstattet diktatur. Landet som ble kjent for dialog med politiske resultater. Som fikk fredsprisen. Og som var det eneste landet i regionen hvor protestbølger ikke endte i borgerkrig eller kaos. Nå henger imidlertid det håpet i en tynn tråd, og landet trenger hjelp.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kronikk

I møte med global oppvarming, petro­ty­ranner og autoritære krefter må vi investere i lokal, fornybar energi.

Norske myndig­heter må behandle Tommy Olsen som menneske­retts­for­kjem­peren han er og nekte utlevering til Hellas.

Når åpne obser­va­tører mister oversikt, oppstår en ny type kjerne­vå­pen­po­li­tikk: Den under­jor­diske.