Kronikk

Den tunisiske vinteren

Kun Tunisia oppnådde reelle demokratiske endringer etter Den arabiske våren. Nå trenger de hjelp.

HÅPET SOM FORSVANT: Mange tunisiere har de siste månedene tatt til gatene for å protestere mot president Kais Saieds harde inngrep overfor demokratiske institusjoner. Her fra Tunis i januar. FOTO: FETHI BELAID, AFP/NTB FETHI BELAIDHÅPET SOM FORSVANT: Mange tunisiere har de siste månedene tatt til gatene for å protestere mot president Kais Saieds harde inngrep overfor demokratiske institusjoner. Her fra Tunis i januar. FOTO: FETHI BELAID, AFP/NTB FETHI BELAID

Tunisia har lenge vært det siste håpet etter den arabiske våren: Landet som klarte å demokratisere. Hvor folkeopprør erstattet diktatur. Landet som ble kjent for dialog med politiske resultater. Som fikk fredsprisen. Og som var det eneste landet i regionen hvor protestbølger ikke endte i borgerkrig eller kaos. Nå henger imidlertid det håpet i en tynn tråd, og landet trenger hjelp.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kronikk

Kanskje det er hardt å jobbe i barnehage, Civita?

Vi så det i etter­krig­sopp­gjøret, og vi ser det nå: Norsk påtale­myn­dighet og deler av justis­ve­senet svikter norske pale­sti­nere, slik de sviktet jødene.

Dei autoritære metodene til høgresida er mogeleg på grunn av liberale poli­ti­karar sine løgner – nett slike som Arbei­der­par­tiet sine før valet.