Riffraffets revansj: Alynda Segarra loffet som Woody Guthrie, fra New York til New Orleans, før hun fant roen – i naturen.
– Min måte å gjøre opprør på nå, er å bare fortsatt fuckings eksistere, annonserer Alynda Segarra i anledning Hurray For the Riff Raffs nye album, «Life on Earth».
Allerede abonnent? Logg inn
For to helger siden gikk verdens første Gaukenfestivalen av stabelen i Vinje i Telemark. Jeg har snakket om denne festivalen her tidligere, og tenkte gi dere et lite innblikk i hvordan det gikk. Se for deg at du våkner på en festivalcamp i varm soloppgang ved Vinjevatn, omkranset av høye fjell og stille skog. Du tusler ned til badstuen ved vannet, varmer deg godt opp og hopper ut i ganske kaldt fjellvann. Frokosten tar du ved teltet, før du blir med på morgenyoga, leik med geit, sykling i fjellet, fisking med garn og vinsmaking. Femti meter fra teltet ditt er festivalområdet, der du får kjøpt burrito med kje som kommer fra festivalsjefens gård, øl som kommer fra Vinje Bryggeri og pizza som lages på stedet av lokale produsenter, med lokale råvarer. På scenen ute på dagtid opptrer det artister som spenner fra lokale Symre til Modu and The Shakers, Adama Janlo, E-76 og August Selnes. Når sola går ned bak fjella på Haukeli trekker du inn i Vinjesenteret og det gamle kulturhuset Vinjar for å få med deg Vilde Tuv, litt god rock i form av No Bull.
Emily Dickinsons poesi som musikk – og forestilling.
Víkingur Ólafsson var kanskje det største trekkplasteret, men Operaorkesteret fremviste også en utrolig melodisk fantasi.