Vi er en gjeng på ni voksne mennesker som sitter i et litt slitent rom på Sagene kunstsmie, nesten midt i Oslo. En gang har rommet antakelig vært skinnende hvitt. I det ene hjørnet står en Gustavsberg-vask, de andre hjørnene er fylt opp av instrumenter.
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent
Den kulturelle relevansen til gutta-russemusikk er forbausende stabil.
Jeg har alltid vært svak for korpsmusikk. Som en eks-trombonist, der 17. mai innebar å stå opp klokka fem for å spille morgenparade, blir jeg fortsatt rørt av korps. For det handler om mer enn flagg og faner, mer enn barnetog og bunader. For meg har det alltid vært lyden som har definert dagen. De litt skjeve, litt modige tonene fra et skolekorps som gjør så godt de kan, og som får oss til å stoppe opp og lytte. Det er i musikken 17.
Vasas flora och fauna liknar ikkje noko anna. Denne veka fyller debuten ti år.