Den store styrken og den lille svakheten til Austin-bandet Spoon er at de alltid høres ut som Spoon, uansett hvor mye de vil ekspandere eller forvandle seg. Denne gang framstår de feitere enn sist, med større driv og større lydbilde. Kanskje også med flere farger i miksen, sammenlignet med den fiffige synthbruken og kjølige Bowie/kraut/Eno-flørten som preget nesten like gode «Hot Thoughts» (2017).