Rønsen på fredag

Kvinnekupp!

Hvor ubehagelig er det ikke å se på Bjørn Dæhlie?

SKOLEGANG: Hvem har finansiert Bjørn Dæhlies utdanning i skisporet? Jon EegSKOLEGANG: Hvem har finansiert Bjørn Dæhlies utdanning i skisporet? Jon Eeg

Jeg kjenner at jeg får pusteproblemer i møte med Bjørn Dæhlie. For å betale mindre skatt flytter han først til Bø i Vesterålen – men der oppe var det for kjedelig å hente posten. Nå har han postadresse i Sveits: «Vi flytter til Sveits fordi det er et svært spennende utgangspunkt i Europa og at rammebetingelsene totalt sett er gode», sier Dæhlie til Nettavisen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Rønsen på fredag

Nei, og atter nei

I 1994 skulle vi lokkes av «svenskesuget». Et ja til EU i Sverige måtte naturligvis føre til et ja i Norge. Sånn gikk det som kjent ikke, og det er liten grunn til å tro at eventuelt ja på Island vil ha noe å si for folkets syn på norsk medlemskap i EU. I møte med nei-folket argumenterer ivrige EU-tilhengere gjerne langs to hovedlinjer. «Verden ser helt annerledes ut i dag enn ved folkeavstemningene i 1972 og 1994, mens dere mener akkurat det samme», og «også de som er under 50 må ha rett til å mene noe om denne saken». Begge deler er for så vidt riktige, men er det ikke en stund siden speilet ble oppfunnet? Hvilke vesentlige argumenter bruker ja-sida i dag, som de ikke brukte i ’72 og ’94? Ingen – «vi må sitte rundt det bordet der beslutningene tas». Og sånn er det også på nei-sida. Argumentet om nasjonal sjølråderett står like støtt.

Norge i verden

Da jeg forrige uke lufta ideen om rett og slett å gi bort deler av Oljefondet, vakte forslaget slik åtgaum at det gir meg anledning til å utdype. Om jeg tolker innholdet i min innboks korrekt, har tanken brei oppslutning – faktisk både på høyre og venstre side i politikken. En «borgerlig leser» framholder for eksempel det enkle faktum at avskaffelse av fattigdommen i verden er det beste vern mot den flyktningstrømmen som så mange er opptatt av, og som er forutsett å ville mangedobles når klimakrisa tørker ut store landområder. Jeg mener dette til sjuende og sist er et spørsmål som staves så enkelt som så: solidaritet. I det store og hele veit alle nordmenn at vi sitter på den grønne greina, at vi er vinner i lotto hver eneste uke. Nei, jeg er slett ikke blind for at mange av oss sliter med å få endene til å møtes i dagliglivet. Men om vi løfter blikket: Vi bor i et land som renner over av penger; det vi opplever av flom, ras, skogbrann og «snøkaos», er krusninger på jordas overflate målt mot naturkatastrofene som rammer (stort sett) de fattigste landa i verden. Vi har verdens beste pensjons- og sjukelønnsordninger; vår befolkning ligger i verdenstoppen når det gjelder utdanning. Sånn kunne jeg fortsatt – og oppå det hele har vi fossefall, fisk og olje! Naturressurser vi aldri har jobba for, men arva! Store deler av vår rikdom har tilkommet oss like enkelt og kostnadsfritt som laksearving Gustav Magnar Witzøe har «opparbeida» sin formue! Så skulle vi ikke dele litt rundhånda? I en ideell verden: Er det ikke sånn at Norge – på grunn av våre naturgitte forhold – burde forvalte rikdommen tilfeldighetene har gitt oss, men at formuen i siste instans burde tilhøre verdens folk? Og er det ikke da nærmest naturgitt at i det minste venstresida burde sette dagsorden med dette som utgangspunkt? Noen millioner mennesker mangler hiv- og ebola-vaksine. Hva hindrer Norge i å betale hva det koster å lindre lidelsene? Fordi «Norge kan jo ikke redde verden»? Hvorfor ikke? Hvorfor skal vi oppføre oss som om Onkel Skrue var vårt moralske kompass? Krigen i Ukraina er inne i sitt femte år, og både angriper og forsvarer ser ut til å ha mista av syne forskjellen på sivile og militære mål.

Hjelp, bankran!

Tallet er 22.000.000.000.000. Eller 22 tusen milliarder, eventuelt 4 millioner kroner på hver nordmann. Vår felles formue, og det er faktisk på sin plass å sende noen takkens tanker til politikerne som i sin tid fant opp Oljefondet. Det fins nok av eksempler på statlige formuer som er sølt bort i korrupsjon og vanvittig luksus for overklassen. Men før vi veit ordet av det, kan hele pengebingen forsvinne – som dugg for sola! I hvert fall om vi skal tro sjefen for butikken, Nicolai Tangen. «Det fins ingen eksempler på at denne typen fond ikke har gått tapt», kan han fortelle – og man behøver slett ikke være spåkone for å skjønne at han har rett. Vi sitter nemlig ikke akkurat på håndfaste kronjuveler. Så godt som alt vi eier og har er investert i aksjer, og aksjer? Ja, de kan vitterlig omgjøres til verdiløse papirer før du rekker å si en million.