Hvorfor står den norske EU-debatten bom fast?
I 1994 skulle vi lokkes av «svenskesuget». Et ja til EU i Sverige måtte naturligvis føre til et ja i Norge. Sånn gikk det som kjent ikke, og det er liten grunn til å tro at eventuelt ja på Island vil ha noe å si for folkets syn på norsk medlemskap i EU.
Allerede abonnent? Logg inn
Astrid Hauge Rambøl kaster en brannfakkel inn i debatten om formuesskatten. Når hun snakker, skal vi lytte. Til daglig er hun analytiker i Manifest Analyse, men hun var også Rødts representant i Skattekommisjonen. I juni trakk hun seg fra dette vervet, fordi hun mente kommisjonens flertall var på ville veier. I gårsdagens avis tar hun til orde for å «få enkene ut av debatten». Det handler om disse gamle damene som etter å ha blitt aleine sitter igjen med en dyr og nedbetalt bolig, og som derfor må betale formuesskatt. Noen av dem er minstepensjonister, og selv om de har til salt i maten som Rambøl skriver, er det et faktum at eneste utvei kan være å ta opp et lån.
Arild RønsenAv alle merkverdigheter i forbindelse med Harald Vs bortgang: borgfred. Jeg begynte å stusse allerede torsdag i forrige uke. Rikshospitalet meldte at kongens tilstand var «alvorlig», hvorpå NRK straks stengte ned. I et helt døgn før Harald døde, lød statskanalen som om han allerede var død. En venn av meg ringte tidlig på kvelden og lurte på om ikke dette – unnskyld uttrykket – var overkill? Jeg sa meg enig, og verre skulle det bli de neste dagene. Det går jo ei grense for hvor mange intervjuer vi kan høre med folk som har hatt en «sterk opplevelse». Så finner sekretariatslederne i Frp og Arbeiderpartiet ut at det skal herske borgfred på politikkens område, helt til etter at kongen er gravlagt. Jeg veit ikke om jeg vil kalle det tragisk eller komisk, kanskje tragikomisk er best dekkende.
Arild RønsenDa jeg forrige uke lufta ideen om rett og slett å gi bort deler av Oljefondet, vakte forslaget slik åtgaum at det gir meg anledning til å utdype. Om jeg tolker innholdet i min innboks korrekt, har tanken brei oppslutning – faktisk både på høyre og venstre side i politikken. En «borgerlig leser» framholder for eksempel det enkle faktum at avskaffelse av fattigdommen i verden er det beste vern mot den flyktningstrømmen som så mange er opptatt av, og som er forutsett å ville mangedobles når klimakrisa tørker ut store landområder. Jeg mener dette til sjuende og sist er et spørsmål som staves så enkelt som så: solidaritet. I det store og hele veit alle nordmenn at vi sitter på den grønne greina, at vi er vinner i lotto hver eneste uke. Nei, jeg er slett ikke blind for at mange av oss sliter med å få endene til å møtes i dagliglivet. Men om vi løfter blikket: Vi bor i et land som renner over av penger; det vi opplever av flom, ras, skogbrann og «snøkaos», er krusninger på jordas overflate målt mot naturkatastrofene som rammer (stort sett) de fattigste landa i verden. Vi har verdens beste pensjons- og sjukelønnsordninger; vår befolkning ligger i verdenstoppen når det gjelder utdanning. Sånn kunne jeg fortsatt – og oppå det hele har vi fossefall, fisk og olje! Naturressurser vi aldri har jobba for, men arva! Store deler av vår rikdom har tilkommet oss like enkelt og kostnadsfritt som laksearving Gustav Magnar Witzøe har «opparbeida» sin formue! Så skulle vi ikke dele litt rundhånda? I en ideell verden: Er det ikke sånn at Norge – på grunn av våre naturgitte forhold – burde forvalte rikdommen tilfeldighetene har gitt oss, men at formuen i siste instans burde tilhøre verdens folk? Og er det ikke da nærmest naturgitt at i det minste venstresida burde sette dagsorden med dette som utgangspunkt? Noen millioner mennesker mangler hiv- og ebola-vaksine. Hva hindrer Norge i å betale hva det koster å lindre lidelsene? Fordi «Norge kan jo ikke redde verden»? Hvorfor ikke? Hvorfor skal vi oppføre oss som om Onkel Skrue var vårt moralske kompass? Krigen i Ukraina er inne i sitt femte år, og både angriper og forsvarer ser ut til å ha mista av syne forskjellen på sivile og militære mål.
Arild Rønsen