Bjørn Johan Berger har delt denne artikkelen med deg.

Bjørn har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattUkraina

Hvem vil ha krig?

HVERDAG VED FRONTEN: Spørreundersøkelser viser at kun en minoritet av ukrainerne frykter invasjon fra øst. Her ser vi Olga, nær fronten i Luhansk, øst i Ukraina. FOTO: VADIM GHIRDA, AFP/NTB Vadim GhirdaHVERDAG VED FRONTEN: Spørreundersøkelser viser at kun en minoritet av ukrainerne frykter invasjon fra øst. Her ser vi Olga, nær fronten i Luhansk, øst i Ukraina. FOTO: VADIM GHIRDA, AFP/NTB Vadim Ghirda

USA har advart om en kommende russisk invasjon av Ukraina siden 2014, og siden november 2021 har amerikanerne argumentert at slik invasjon er nær forestående og nærmest uunngåelig. Bekymringen deles ikke av ukrainere. En Gallup-undersøkelse fra desember 2021 viser at tre fjerdedeler av ukrainere mener at den største bekymringen er høye gass- og varmeutgifter, og kun en minoritet frykter en russisk invasjon. Fra ukrainsk side argumenteres det med at situasjonen er stabil og at det ikke er nok russiske styrker i nærheten til å kunne invadere. Ukrainske myndigheter uttrykker også bekymring over hysteriet i Vesten om en invasjon som har veldig negative konsekvenser for økonomien.

Dette bekreftes av Russland. Medier er et viktig instrument for å legitimere og forberede egen befolkning på krig, men i russiske medier forsikrer Kreml det russiske folket om at det ikke er noen planer for en invasjon.

Vestlig mediedekning om russiske styrker plassert på ukrainske grenser er veldig misvisende, da disse styrkene er plassert i militærleirer og ikke i felten. Alle indikasjoner tilsier at russiske styrker er der for å avskrekke Kiev fra å angripe Donbas, akkurat som Moskva hevder.

Moskva forklarer sin motivasjon med at Kiev har avvist den FN-godkjente Minsk-avtalen, og at amerikanerne ikke ønsker å presse Kiev til å opprettholde sine forpliktelser i henhold til denne avtalen.

«Bekymringen deles ikke av ukrainere.»

Dette tilsier at det ikke lenger finnes en fredelig løsning på konflikten, som blir ansett å underbygge hvorfor Kiev har mobilisert sine styrker langs Donbas.

Den russiske strategien for avskrekking ser ut til å virke, ettersom president Zelenskyj erkjenner at Kiev ikke kan ta tilbake Donbas med makt dersom de ikke får mer våpen og har USA/Nato i ryggen.

Washingtons anklager om en planlagt russisk invasjon, som blir ukritisk repetert av mediene, resulterer nettopp i dette: Stadig flere våpen blir pumpet inn i Ukraina, og vestlige stater tilbyr støtteerklæringer til Kiev.

Anklagene om en nær forestående russisk invasjon har også skapt et gunstig narrativ for amerikanerne. I det nye narrativet er USA en passiv aktør som gir våpen til Kiev for å avskrekke en russisk invasjon.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan lett registrere deg med

Debatt

For

Spørsmål til Søreide

Det heter at Norge er et demokrati. Men kan det stemme hvis de som har et annet syn på krigen i Ukraina, blir mistenkt for å være kjøpt og betalt av Russland? Betyr ikke demokrati at man vil diskutere med sine meningsmotstandere?.

Israel

Hvit­vas­king av Israels overgrep

Halvor Fosli kommer med nye utfordringer (Klassekampen 20. mai) uten å svare på de daglige krigsforbrytelsene i Gaza. Jeg vil ikke gå inn i en whataboutisme-diskusjon, men holde fokus på de alvorlige overgrepene som mange nå omtaler som folkemord. Fosli tviler på rapporter fra FN, Amnesty og B’Tselem, men stoler på High-Level Military Group (HLMG)-rapporten Situation in the State of Palestine. Jeg har lest rapporten og undersøkt gruppen bak. HLMG er ikke uavhengig, men et nettverk av proisraelske militæreksperter etablert av Friends of Israel Initiative (FOII), en gruppe med mål om å beskytte Israels omdømme. Rapporten baserer seg kun på materiale fra den israelske hæren (IDF), uten tilgang til Gaza eller dialog med palestinske ofre.

Fascisme

Lite lure lettvint­heter

Det er uklart hva Klassekampens redaktør Mari Skurdal vil med sin kritikk av meg på kommentarplass 21. mai. Til det er den for lettvint og lite konkret, siden den i liten grad er knyttet til sitater fra noe jeg har sagt eller skrevet. Når Skurdal framstiller det som om jeg mener Norge «er et førkrigssamfunn hvor fascismen lurer bak hver sving» er det helt uten grunnlag, og hennes sammenligning med George W. Bush er bare dypt usaklig. Skurdal hevder til og med at min holdning til høyresidens kulturkrigere ikke er «særlig demokratisk».