Bjørn Johan Berger har delt denne artikkelen med deg.

Bjørn har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattUkraina

Hvem vil ha krig?

HVERDAG VED FRONTEN: Spørreundersøkelser viser at kun en minoritet av ukrainerne frykter invasjon fra øst. Her ser vi Olga, nær fronten i Luhansk, øst i Ukraina. FOTO: VADIM GHIRDA, AFP/NTB Vadim GhirdaHVERDAG VED FRONTEN: Spørreundersøkelser viser at kun en minoritet av ukrainerne frykter invasjon fra øst. Her ser vi Olga, nær fronten i Luhansk, øst i Ukraina. FOTO: VADIM GHIRDA, AFP/NTB Vadim Ghirda

USA har advart om en kommende russisk invasjon av Ukraina siden 2014, og siden november 2021 har amerikanerne argumentert at slik invasjon er nær forestående og nærmest uunngåelig. Bekymringen deles ikke av ukrainere. En Gallup-undersøkelse fra desember 2021 viser at tre fjerdedeler av ukrainere mener at den største bekymringen er høye gass- og varmeutgifter, og kun en minoritet frykter en russisk invasjon. Fra ukrainsk side argumenteres det med at situasjonen er stabil og at det ikke er nok russiske styrker i nærheten til å kunne invadere. Ukrainske myndigheter uttrykker også bekymring over hysteriet i Vesten om en invasjon som har veldig negative konsekvenser for økonomien.

Dette bekreftes av Russland. Medier er et viktig instrument for å legitimere og forberede egen befolkning på krig, men i russiske medier forsikrer Kreml det russiske folket om at det ikke er noen planer for en invasjon.

Vestlig mediedekning om russiske styrker plassert på ukrainske grenser er veldig misvisende, da disse styrkene er plassert i militærleirer og ikke i felten. Alle indikasjoner tilsier at russiske styrker er der for å avskrekke Kiev fra å angripe Donbas, akkurat som Moskva hevder.

Moskva forklarer sin motivasjon med at Kiev har avvist den FN-godkjente Minsk-avtalen, og at amerikanerne ikke ønsker å presse Kiev til å opprettholde sine forpliktelser i henhold til denne avtalen.

«Bekymringen deles ikke av ukrainere.»

Dette tilsier at det ikke lenger finnes en fredelig løsning på konflikten, som blir ansett å underbygge hvorfor Kiev har mobilisert sine styrker langs Donbas.

Den russiske strategien for avskrekking ser ut til å virke, ettersom president Zelenskyj erkjenner at Kiev ikke kan ta tilbake Donbas med makt dersom de ikke får mer våpen og har USA/Nato i ryggen.

Washingtons anklager om en planlagt russisk invasjon, som blir ukritisk repetert av mediene, resulterer nettopp i dette: Stadig flere våpen blir pumpet inn i Ukraina, og vestlige stater tilbyr støtteerklæringer til Kiev.

Anklagene om en nær forestående russisk invasjon har også skapt et gunstig narrativ for amerikanerne. I det nye narrativet er USA en passiv aktør som gir våpen til Kiev for å avskrekke en russisk invasjon.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan lett registrere deg med

Debatt

Usa

Godt likt?

Trump er «Godt likt – bare ikke i Europa» påsto en artikkel i Klassekampen 23. mai. Det ble brukt for å støtte en teori om at Europa blir isolert og går fra å være «misjonærer» til et avsides «kloster» i forhold til resten av verden. Påstanden bygde på en undersøkelse i noen store land foretatt uker før Trump ble president. Etter at vi har opplevd Trump som president, har vi fått to langt mer omfattende undersøkelser som forteller det motsatte. Politico oppsummerer dem slik: «USAs popularitet kollapser etter Trumps tilbakekomst». Det er ikke unaturlig at folk rundt omkring i verden beundrer USA og dets president.

Palestina

Tar norske kyrkje­leiarar utford­ringa?

«Kaller sine trosfeller til kamp». Dette var overskrifta på intervjuet med den sørafrikanske presten Frank Chikane i Klassekampen fredag 23. mai. Chikane var sentral i kampen mot apartheid i Sør-Afrika. Han fungerte som kanal for pengestøtte frå norske myndigheiter til kampen mot apartheidregimet, og norske prestar som for eksempel biskop emeritus Atle Sommerfeldt smugla inn pengar, gøymt under presteskjorta. Chikane har i dei siste åra brukt sine erfaringar frå Sør-Afrika i arbeidet mot okkupasjonen i Palestina, og han er no i Noreg og manar kristne til kamp for rettferd i Palestina. På 1980-talet stilte trusfeller frå heile verda opp da Chikane kjempa mot apartheidregimet i Sør-Afrika. Chikane seier at no har dei kristne plikt til å stå opp mot Israels apartheidpolitikk på same måte. I appellen i Oslo Domkyrkje sa han mellom anna at vi ikkje kan vere passive i møte med urett, tru krev handling. Han utfordrar kyrkjeleiarar til å reise til Gaza, slik dei på 1980-talet reiste til Sør-Afrika. Etter mitt syn er det er vel og bra at bispemøtet har tatt til orde for «å auke presset mot den israelske regjering for å få slutt på det som framstår som intensjonell etnisk rensing». Men det er ikkje nok! Tar norske kyrkjeleiarar utfordringa frå Chikane om handling? Reiser dei til Gaza og viser praktisk solidaritet?.

Israel og palestina

Konse­kvensen av aner­kjen­nelsen

28. mai i fjor anerkjente Norge Palestina som stat. Nå må vi ta konsekvensen av anerkjennelsen, og avslutte Norges bidrag til Israels okkupasjon gjennom Oljefondets investeringer i Israel og eksport av norske våpen og våpendeler til Israel via USA. Akkurat nå står slaget i Stortinget om oljefondet fortsatt skal være Europas største investor i den israelske okkupasjonen eller om Norge skal trekke oljefondet ut, slik regjeringa trakk oljefondet ut av Russland umiddelbart etter invasjonen av Ukraina. Rødts forslag om å trekke oljefondet ut av Israel og endre oljefondets regler for å hindre at Norge investerer i folkerettsbrudd, skal stemmes over 4. juni. I innstillingen fra Stortingets finanskomité ser det mørkt ut: Fra Høyre og Frp er det som ventet ingen vilje til å gjøre noe som helst, men heller ikke Ap er villige til å gjøre noe med oljefondet. Lærdommen fra seieren for ett år siden er imidlertid at kampen ikke er tapt selv om Aps representanter i komiteen sier nei.