28. mai i fjor anerkjente Norge Palestina som stat. Nå må vi ta konsekvensen av anerkjennelsen, og avslutte Norges bidrag til Israels okkupasjon gjennom Oljefondets investeringer i Israel og eksport av norske våpen og våpendeler til Israel via USA.
Allerede abonnent? Logg inn
Eldre moralistiske og bakstreverske kvinner og unge kvinner barket sammen på Debatten på NRK. Et friskt pust kom endelig til orde. Mens de unge kvinnene snakket om familien og barna, nevnte ikke de eldre barnet med et eneste ord. De er dessverre i total utakt med sin samtid. Svangerskap, amming og nærhet skaper en emosjonell binding som er vanskelig å erstatte med menneskearbeidere og pedagogiske planer. Å være hjemme med små barn er ikke egoisme. Det handler om tilknytning og tilstedeværelse, om å gi barnet det mest grunnleggende – trygghet og kjærlighet. Likevel har politikere og utdanningsinstitusjoner i flere tiår presset på for at mødre skal tilbake i arbeidslivet så raskt som mulig.
Hans FlaatenI Klassekampen 22. september ble det skrevet at «anerkjennelse er den nye normen» om Palestina. Mange asiatiske, arabiske og afrikanske land har anerkjent Palestina siden 1988–89, og den siste uken har også stormakter som Frankrike, Storbritannia, Canada og Australia sluttet seg til. Norge anerkjente formelt Palestina 28. mai 2024, sammen med Irland og Spania. Dette fremstilles som et historisk steg fremover. Men et avgjørende spørsmål gjenstår: Hvis denne anerkjennelsen virkelig er det rette grepet, må de samme statene også svare på hvorfor de har påført palestinerne så mye traumer – og hvorfor anerkjennelsen har kommet så sent. I flere tiår har Vesten dømt og kritisert Asia og Afrika, men unnlatt å rette blikket mot seg selv.
Behdad BordbarHvordan kunne det ende slik? Norge var en av initiativtakerne til fjorårets vedtak i FNs generalforsamling, som satte en frist på ett år for at Israel skulle trekke seg ut fra alle okkuperte områder. I dag støtter Norge opp om den såkalte fredsplanen fra USA og Israel, som krever full kapitulasjon fra de palestinske motstandsgruppene i bytte mot mer nødhjelp og løslatelse av noen palestinske gisler – som kjapt kan arresteres igjen. Planen gir ikke garantier for noe som helst, ikke engang en tidsplan for om, eller når, Israel skal trekke seg ut av Gaza. De palestinske motstandsgruppene er i sin fulle rett til å angripe okkupanten militært, som de også har gjort med rimelig stor suksess gjennom to år. Israel har fortsatt ikke klart å nedkjempe motstanden. Så antydes det at palestinere – altså den kompromitterte selvstyremyndigheten – skal få ta over styret i Gaza en gang i framtida, etter at det først har gått gjennom en grundig ‘reform’. Ikke for å bli demokratisk, tvert imot. Israel må være enda mer sikker på at regimet i Ramallah alltid vil være lojale mot det sionistiske overherredømmet. Palestinerne kan altså aldri få velge sine egne representanter. Denne planen er sjølsagt ikke seriøs.
Hallvard Birkeland