Naturligvis

Velkommen til kårs

Jeg tør ikke tenke på hvordan norsk landbruk ville sett ut uten kårfolket.

FØR SOM NÅ: For mange gårdbrukere er kårfolket uvurderlige i slåtten, skriver Kathrine Kinn. Her ses yngre og eldre under slåttonn i Smånessan, ukjent årstall. FOTO: SKJERSTAD WIKI FØR SOM NÅ: For mange gårdbrukere er kårfolket uvurderlige i slåtten, skriver Kathrine Kinn. Her ses yngre og eldre under slåttonn i Smånessan, ukjent årstall. FOTO: SKJERSTAD WIKI

Før jul satt jeg på barseltreff med pjokken på fanget. Praten gikk i utfordringer og hverdagsgleder med familiens nye tilskudd. Som gårdbruker ser permisjonstiden noe annerledes ut enn for andre. Jeg har permisjon på papiret, men i praksis må jeg stikke føttene ned i støvla hver dag. Om vinteren er det rolige dager, og vi har god tid til familieliv, men våren, den gruer jeg meg til, forteller jeg. Da pleier jeg å jobbe dag og natt. I tre til fire uker bor vi faktisk på et soverom i sauefjøset for å passe på søyer og lam. Vi har ansatt en avløser i permisjonstiden, men han kan ikke jobbe døgnet rundt. Det er verken innenfor arbeidsmiljøloven eller driftskontoens grenser. Heldigvis har vi kårfolk i tunet, fortsetter jeg. «Kårfolk, hva er det?» , spør en.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Naturligvis

Hvorfor klarer ikke Norges ledende politikere å se at klima­til­tak og bevaring av natur henger sammen?

Det spiller ingen rolle hva folk sier – se på hva de gjør i stedet.

Jeg trodde jeg hadde skrevet min siste spalte om tallgrunn­laget – men det blir i alle fall én til.