Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Jeg tør ikke tenke på hvordan norsk landbruk ville sett ut uten kårfolket.

Velkommen til kårs

FØR SOM NÅ: For mange gårdbrukere er kårfolket uvurderlige i slåtten, skriver Kathrine Kinn. Her ses yngre og eldre under slåttonn i Smånessan, ukjent årstall. FOTO: SKJERSTAD WIKI

Før jul satt jeg på barseltreff med pjokken på fanget. Praten gikk i utfordringer og hverdagsgleder med familiens nye tilskudd. Som gårdbruker ser permisjonstiden noe annerledes ut enn for andre. Jeg har permisjon på papiret, men i praksis må jeg stikke føttene ned i støvla hver dag. Om vinteren er det rolige dager, og vi har god tid til familieliv, men våren, den gruer jeg meg til, forteller jeg. Da pleier jeg å jobbe dag og natt. I tre til fire uker bor vi faktisk på et soverom i sauefjøset for å passe på søyer og lam. Vi har ansatt en avløser i permisjonstiden, men han kan ikke jobbe døgnet rundt. Det er verken innenfor arbeidsmiljøloven eller driftskontoens grenser. Heldigvis har vi kårfolk i tunet, fortsetter jeg. «Kårfolk, hva er det?» , spør en.

Stefan Sundström, Anna Blix, Kathrine Kinn, Frans-Jan Parmentier og Lene Liebe Delsett skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.