Da Alexander L. Kielland-plattformen havarerte i mars 1980, var det den første av tre store ulykker i den internasjonale oljevirksomheten det tiåret. To år seinere kantret Ocean Ranger-plattformen utenfor Canada, og i 1988 brøt det ut storbrann på den britiske Piper Alpha-plattformen. Ifølge historiker Marie Smith-Solbakken, som har ledet mye av forskningen rundt ulykken de siste årene, og blant annet samlet inn minner fra mange av de overlevende og etterlatte, var både den britiske og kanadiske prosessen preget av langt mer åpenhet og en større takhøyde for kritikk enn i Norge. Kommisjonsarbeidet ble utført med liten involvering fra dem som var berørt av ulykken, og arkivene fra granskingskommisjonen ble lukket for innsyn. «Den lukkede prosessen og granskingskommisjonens fokus på én årsak til ulykken undertrykket en demokratisk diskusjon av ulykkens årsaker», skrev hun og Hans-Jørgen Wallin Weihe i en artikkel i fagtidsskriftet Arbeiderhistorie i 2019.
Havari: Kian Reme har gjort et stort dokumentasjonsarbeid om Kielland-ulykken, fra personlige omkostninger til politiske kamper.
Skittent spill
