Dagboka

Blåmandag

  • Januar er en trist måned. Dette er ikke bare en følelse du bærer for deg selv, idet du sklir på isen på vei til jobb i bekmørket samtidig som du forbanner nyliberalismens brutte løfter. At januar suger, er faktisk vitenskapelig bevist. I alle fall sånn-ish.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Dagboka

Kan-fes­ti­valen

Se om du får øye på et mønster her: «Kan kunst forandre verden?», «Kan byggenæringen være naturnøytral?», «Kan deep tech bli en gullgruve for Norge?», «Kan gaming bekjempe utenforskap?» Om en journalist stiller et spørsmål i tittelen, kan du banne på at svaret er nei. Jeg mistenker at når Arendalsuka gjør det samme i sine tusener på tusener med debatter, er svaret motsatt. En hel haug av debattarrangørene formulerer nemlig sin hjertesak som et spørsmål som utgangspunkt for debatten – et spørsmål det må være rimelig å anta at de planlegger å svare ja på underveis. «Kan roboter redde velferdsstaten?» spør konsulentselskapet Deloitte. Det er neppe grunn til å lure på hva deres Head of Technology & Transformation, som er med i debatten, mener om saken. «Kan vi bygge landet med en sirkulær arkitekturstrategi?», hilsen Sirkulær Ressurssentral. «Kan vi leve uten privatbilen?» Vel, kan vi, Kollektivtrafikkforeningen, kan vi?!! La meg forsøke noen svar, da.

Meninger

Meningsbrytning. Et ærbødig offentlig ordskifte. Deliberasjon og ytringsfrihetskommisjon. «Dagsnytt 18», ­samfunnsdebattanter og Fredrik Solvang. Det er svung over de tinga der. De er hjørnesteiner i samfunn med respekt for seg selv. Men det kan bli tørt til tider.

Tull

Peter Frølich skriver på Facebook og sier til Klassekampen at vi holder oss med for mange tullestudier her i landet. Når vi er få folk i en krevende tid, gjelder det at så mange som mulig holder på med noe som er oppbyggelig og samfunnsnyttig. Studiene Frølich synes er mest tullete, kjennetegnes av å omhandle bærekraft, kjønn og kultur. Til Klassekampen utdyper han at slike studier har tvilsom samfunnsrelevans og faglig kvalitet. For meg er det vanskelig å forstå at sosiologisk, psykologisk eller litterær teori blir dårligere verktøy av at de anvendes på kjønnsspørsmål eller bærekraft. Jeg er derimot enig i at det foregår mye tullete på norske universiteter. De mest tøysete tingene har jeg imidlertid kommet over når jeg har rotet meg bort i fag som har med innovasjon eller markedsføring å gjøre. Da jeg tok faget «Innovasjon og entreprenørskap» ved Høgskolen i Innlandet for noen år siden, hadde vi «Solstråleboken» på pensum.