Intervju

Pop-oppheng

Karikatur: B-Boy Myhre rapper riktignok sitt eget liv, men som han sier

Aslaug Olette Klausen (tekst) og Sigve Bremer Mejdal (foto)
BOY BENJY: Her er Benjamin Myhre hjemme i leiligheten på øvre Grünerløkka. Sigve Bremer MejdalBOY BENJY: Her er Benjamin Myhre hjemme i leiligheten på øvre Grünerløkka. Sigve Bremer Mejdal

Det er bitende kaldt i bygatene, og det er bare ørlite varmere når vi kommer inn i den stilige leiligheten til Benjamin Myhre på Grünerløkka i Oslo. Han unnskylder seg for at det er så gulvkaldt. Forklaringen er en kombinasjon av strømsparing og at han nettopp har stått opp etter en sen kveld på strøjobben som bartender, noe han gjør i tillegg til alle timene han tilbringer i platestudio. I løpet av samtalen skal det bli klart at aktivitetsnivået i grunn likner de tre mini-chinchillaene som løper rundt, opp og ned og inn i hamsterhjulet, i det tre-etasjers store buret på stua.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Ved veis ende

Sly Stone (1943-2025)

Han ble født Sylvester Stewart i mars 1943, men da han gikk bort denne uka, refererte selv familien til ham som Sly Stone. Det var kallenavnet han tok i offentligheten – først lokalt fra midten av sekstitallet, da han var radio-DJ på San Francisco-stasjonen KSOL. Unge Sly ga ut sin første plate som 13-åring, sammen med tre av søsknene, som gospel-familiekvartetten The Stewart Four. Og i årene før gjennombruddet med sitt banebrytende band The Family Stone, spilte han gigs på den lokale klubbscenen, produserte andre artister (blant dem en tidlig versjon av Grateful Dead og en ung Grace Slick) og slukte klassisk musikkteori på egen hånd. Sly var et musikalsk unikum, et vidunderbarn som kunne blitt nær sagt hva som helst. Han var født inn i et segregert, fundamentalt rasistisk USA., men i en epoke hvor det åpnet seg en mulighet for en ung, svart mann til å i alle fall bli noe. Den fliken av en mulighet grep han ambisiøst og lidenskapelig.

Reportasje

Ålstars

Valkyrien Allstars har spilt seg opp til å bli et av Norges viktigste band. Vi ble med dem til et sted av spesiell betydning.

Kommentar

Musikkens drag

Det finnes en måned i året hvor alt smelter sammen: lyder, folk og generasjoner: juni – den offisielle musikkens måned. Når Musikkfest (tidligere kalt Musikkens dag) går av stabelen i en rekke byer første lørdagen i juni, når festivalene begynner å innta parker, torg og bakgårder, minnes vi hvorfor musikken fortsatt er et av våre sterkeste sosiale lim. Og det hele bæres i stor grad av frivillighetens hender. I Stavanger var forrige uke en eksepsjonelt bra musikkuke. Det startet med at den frivilligdrevet konsertrekken Miksteip lanserte en dobbelvinyl med liveopptak fra 10-årsjubileumsfeiringen tidligere i år, spilt i sin helhet med paneldebatt og konserter. Miksteip oppsto på initiativ fra Folken sine frivillige, med et ønske om å gi byens uetablerte band en scene å spille på. Miksteip er ikke bare en konsertrekke, der nær 200 band har fått prøve seg gjennom årene. Det er også et prosjekt for gode musikalske vekstvilkår, både på, av og bak scenen.