Framfor alt kommer jeg til å savne utsikten: Når jeg trengte en pause fra leksene, kunne jeg snurre stolen min 120 grader mot høyre og hvile føttene på panelovnen. Var det sommer, så jeg opp på kråkene som kretset over de høye, slanke furuene i øst. Var det vinter, tittet jeg ned på den vesle gatelykta tvers over gårdsplassen. Og ut fra størrelsen på fjonene som virvlet i den gule lyskjegla, kunne jeg fastslå med ganske stor nøyaktighet hvordan neste dag ville bli – om det allerede i morgentimene ville slå om til regn, om sørpa ville pakke seg våt og kald rundt snowjogsene, eller om jeg kunne slepe med meg akebrettet mitt til skolen gjennom dyner av kald, tørr nysnø.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
