DebattEu

Norge er en suveren stat

SUVERENT PAR: En stats suverenitet kan sammenliknes med frihet og autonomi innenfor et ekteskap, mener forfatteren. Her ser vi prins Charles og Camilla Parker Bowles. FOTO: ADRIAN DENNIS, AP/NTB ADRIAN DENNISSUVERENT PAR: En stats suverenitet kan sammenliknes med frihet og autonomi innenfor et ekteskap, mener forfatteren. Her ser vi prins Charles og Camilla Parker Bowles. FOTO: ADRIAN DENNIS, AP/NTB ADRIAN DENNIS

I en litt sprikende replikk til min kronikk «Den store misforståelsen» skriver Peter Ørbech den 27. november at jeg «godtar at Norge tømmes for suverenitet», og han peker på at det finnes stemmer i Storbritannia som er enige i hans vurderinger. Det siste er det jo ingen tvil om. Den virkelighetsoppfatning som råder på deler av venstresida og i bondebevegelsen i Norge, er den samme som gjør seg gjeldende på den mørkeblå høyresiden i Storbritannia. Det er i det hele tatt synspunkter som også ellers i Europa gjør seg gjeldende svært langt til høyre i landskapet. La meg bruke en banal illustrasjon: I et tvangsekteskap vil minst en av partene være fratatt sin frihet og personlige autonomi, mens i et frivillig moderne ekteskap, preget av gjensidig respekt, vil de fleste være enige om at partene har full frihet og personlig autonomi. Man trenger ikke ta ut skilsmisse bare for å bevise for seg selv og andre at man har retten til å gjøre dette og bare på denne måten kan demonstrere personlig frihet og autonomi. Å velge å bli i et lykkelig ekteskap er ikke en mindre suveren beslutning enn valget om å forlate det. Ørbechs syn på EU/EØS kan imidlertid sammenliknes med et slikt forkvaklet syn på ekteskapet og personlig autonomi.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Pisa

Lesekrisen angår oss alle

Ferske Pisa-tall ble fremlagt tirsdag 8. september: Norske elever presterer enda dårligere i sjokkundersøkelsen for fire år siden. Leseferdigheten deres svekkes år for år. Tallene er ikke abstrakte statistikker, vi kjenner alle barn bak disse tallene. «4 av 10 gutter kan ikke lese Ole Brumm for barn og unge», skriver en lektor i et innlegg. La det synke inn: En bok skrevet for de minste, er blitt uforståelig for fire av ti gutter i ungdomsskolealder.

Historie

Litt mer om mopeder og AfD

Øyvind Strømmen analyserer valgseieren til det tyske ytre høyre-partiet AfD i Klassekampen 9. september, illustrert med en illustrasjon av en Simson-moped. Som mange vet bruker høyreradikale partier nostalgi som et virkemiddel i sin retorikk, som kulturell identitet, regionale tradisjoner og lokale tradisjoner. AfD spiller på lengsel etter det tradisjonelle Tyskland, og ikke overraskende slår dette budskapet gjennom i Sachsen-Anhalt med sin store arbeidsledighet. Denne nostalgien er ytterligere spisset ved såkalt «ostalgie», nemlig livet og kulturen i tidligere DDR. Simson er i så måte ett av symbolene i denne «ostalgien», og skal signalisere frihet, uavhengighet og individualitet. I tidligere DDR var det svært vanskelig, for ikke å si umulig, å skaffe seg bil, og derfor var moped et vanlig framkomstmiddel. Svært mange tyskere kjørte derfor rundt på en østtysk Simson.

Historie

Kommentar til Bøckman

I si høgst interessante orientering om kinesisk historieskriving og tidsoppfatning 7. september, kjem Harald Bøckman på eitt punkt i skade for å villeie lesaren. Han refererer til ein påstått marxistisk tradisjon som deler verdshistoria inn i ulike stadium, frå «primitivt samfunn gjennom slavesamfunn, kapitalisme, sosialisme til kommunisme». Bøckmans «skjema» er truleg eit utslag av det falske Stalin-dogmet som seier at alle land må gjennomgå alle dei stadia Marx opererer med. Men Bøckman har gløymt den produksjonsmåten som Marx plasserer Kina (og Russland) i, den asiatiske, som består i ei (despotisk) statsform som historisk oppstod på grunnlag av felleseigedom til jord og andre produksjonsmiddel. Den økonomiske bakgrunnen var gjerne behovet for store felles løft, så som vassleidningar. Bøckman har for så vidt rett i at Hegel og Marx såg på det kinesiske systemet som stagnerande, men det gjorde dei ikkje utan grunn. Dette innebar ikkje at ingenting skjedde i landet, men at økonomisk utvikling og skifte av dynasti og så vidare.