Klassiske klassikereOratorium

Autentisk stjernestund?

OPPSTANDELSEN: Her ved Sebastiano Riccis maleri fra 1710-1715. FOTO: DULWICH PICTURE GALLERY OPPSTANDELSEN: Her ved Sebastiano Riccis maleri fra 1710-1715. FOTO: DULWICH PICTURE GALLERY

I den østerrikske forfatteren Stefan Zweigs bok «Sternstunden der Menscheit» (1927) skrives det om stunder, angitt med dagsdatoer, som har hatt en avgjørende betydning i den europeiske historien. Her skildres blant annet slaget ved Waterloo og andre begivenheter som har blitt stående som «Evige øyeblikk», som boka heter på norsk. Som Zweig skriver i forordet, noe svulstig går det vel an å si, har han gitt boka denne tittelen fordi disse stundene «stråler som stjerner i forgjengelighetens natt, lysende og uforanderlige.»

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.