Rønsen på fredag

Paus må på banen

Hva skjer, når lovens vokter bryter loven?

Arild Rønsen

Regelverket rundt pendlerleilighetene er tindrende klart. Men hvis du vil misforstå, har du faktisk en mulighet: I reglementet står det at en pendlerleilighet står til disposisjon for representanter som er «folkeregistrert ELLER (min utheving) faktisk bosatt mer enn 40 km i kjørelengde fra Stortinget».

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Rønsen på fredag

To prosent til én-prosenten!

Astrid Hauge Rambøl kaster en brannfakkel inn i debatten om formuesskatten. Når hun snakker, skal vi lytte. Til daglig er hun analytiker i Manifest Analyse, men hun var også Rødts representant i Skattekommisjonen. I juni trakk hun seg fra dette vervet, fordi hun mente kommisjonens flertall var på ville veier. I gårsdagens avis tar hun til orde for å «få enkene ut av debatten». Det handler om disse gamle damene som etter å ha blitt aleine sitter igjen med en dyr og nedbetalt bolig, og som derfor må betale formuesskatt. Noen av dem er minstepensjonister, og selv om de har til salt i maten som Rambøl skriver, er det et faktum at eneste utvei kan være å ta opp et lån.

Arild Rønsen

Unntaks­til­stand?

Av alle merkverdigheter i forbindelse med Harald Vs bortgang: borgfred. Jeg begynte å stusse allerede torsdag i forrige uke. Rikshospitalet meldte at kongens tilstand var «alvorlig», hvorpå NRK straks stengte ned. I et helt døgn før Harald døde, lød statskanalen som om han allerede var død. En venn av meg ringte tidlig på kvelden og lurte på om ikke dette – unnskyld uttrykket – var overkill? Jeg sa meg enig, og verre skulle det bli de neste dagene. Det går jo ei grense for hvor mange intervjuer vi kan høre med folk som har hatt en «sterk opplevelse». Så finner sekretariatslederne i Frp og Arbeiderpartiet ut at det skal herske borgfred på politikkens område, helt til etter at kongen er gravlagt. Jeg veit ikke om jeg vil kalle det tragisk eller komisk, kanskje tragikomisk er best dekkende.

Arild Rønsen

Nei, og atter nei

I 1994 skulle vi lokkes av «svenskesuget». Et ja til EU i Sverige måtte naturligvis føre til et ja i Norge. Sånn gikk det som kjent ikke, og det er liten grunn til å tro at eventuelt ja på Island vil ha noe å si for folkets syn på norsk medlemskap i EU. I møte med nei-folket argumenterer ivrige EU-tilhengere gjerne langs to hovedlinjer. «Verden ser helt annerledes ut i dag enn ved folkeavstemningene i 1972 og 1994, mens dere mener akkurat det samme», og «også de som er under 50 må ha rett til å mene noe om denne saken». Begge deler er for så vidt riktige, men er det ikke en stund siden speilet ble oppfunnet? Hvilke vesentlige argumenter bruker ja-sida i dag, som de ikke brukte i ’72 og ’94? Ingen – «vi må sitte rundt det bordet der beslutningene tas». Og sånn er det også på nei-sida. Argumentet om nasjonal sjølråderett står like støtt.

Arild Rønsen