Mottakelsen av Per Pettersons «Mitt Abruzzo» følger noen gamle spor. Lenge kunne det virke som mannlige, akademisk skolerte kritikere, meg selv inkludert, hadde problemer med å nærme seg forfatterskapet. Kritikere i flere aviser, blant annet Aftenposten, er i høst derimot overstrømmende positive. Ingunn Økland påpeker begeistret Pettersons «barnaktige» skrivestil. En slik karakteristikk av en voksen person ville man vanligvis oppfatte som negativ. Økland begrunner hvorfor den passer på Pettersons dagbok. Det «barnslige» leser jeg som et lavt perspektiv, en viktig inngang til Per Pettersons forfatterskap. Lavere enn «Mitt Abruzzo» er det kanskje, stilistisk sett, vanskelig å komme. Men nettopp der kan det ligge litterære verdier.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
