Det finnes noen sjeldne planter i floraen av amerikansk poesi. For hver Emily Dickinson, med sin intrikate, indre verden og besynderlige syntaks, er det ti tusen poeter med lysere sinn. Hvorfor så få mørke stjerner i en nasjon som består av så skarpe motsetninger? Er det en fiendtlighet i Amerika mot komplekse måter å være på? Uansett grunn har Dickinson, i over et århundre, forblitt unik. Hennes mørke, hennes evne til å vrenge mytene og sy et nytt språk på vrangen. Det vil si – inntil Louise Glück dukket opp.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
