Torsdag sto jeg for første gang på 19 måneder tett inntil både kjente og fremmede mennesker som alle hadde blikket vendt samme vei, mot en scene. Og egentlig hadde jeg vel en forventning om at det å være på klubbkonsert i et intimt og stappfullt lokale, der avstanden til den nærmeste er langt under meteren, skulle føles … tja … ubehagelig? Eller i hvert fall uvant? Selv er jeg en av de 189 000 nordmennene som har blitt koronasmitta, og på tross av at det har gått lang tid siden februar – da jeg fikk covid i gave fra datteren min og hennes barnehage – sitter koronaen fortsatt i kroppen: litt fatigue, litt feber innimellom, og ingen luktesans.