Festival

Yrende, dirrende

Oslo Jazz 2021: Vi fikk med oss nesten hele jazzuka i hovedstaden.

GARD OG HANS SUPERSONISKE ORKESTER: Noe av det beste norske jazz – og norske musikk – har å by på, særlig live. FOTO: MATIJA PUZAR/OSLO JAZZ GARD OG HANS SUPERSONISKE ORKESTER: Noe av det beste norske jazz – og norske musikk – har å by på, særlig live. FOTO: MATIJA PUZAR/OSLO JAZZ

Oslo Jazzfestival virker, sett i lys 2021-utgaven, å ha fornyet seg. Festivalsjef Øyvind Larsen setter stadig tydeligere preg på den nye retningen. Så kan det være enkelte vil savne tradisjonsrike innslag som konserten i Oslo Domkirke. Men den merkbare, yrende begeistringen som var i og rundt konsertlokalene denne uka, sikkert delvis preget av at dette for mange var første gang på lenge man kunne oppleve så mye musikk live, var ikke til å ta feil av.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.