Soundtrack

Dystropisk aroma

Lounge for skrekkøgler: Skarp satire, og aller vassest er originalmusikken.

Martin Bjørnersen
HOTELL-SATIRE, MED SPA: Musikken til HBO-serien «The White Lotus» byr tilsynelatende på innbydende tropiske tablåer, men ved nærmere inspeksjon trer urovekkende detaljer frem. FOTO: PLAINS OF YONDER/HBO HOTELL-SATIRE, MED SPA: Musikken til HBO-serien «The White Lotus» byr tilsynelatende på innbydende tropiske tablåer, men ved nærmere inspeksjon trer urovekkende detaljer frem. FOTO: PLAINS OF YONDER/HBO

Cristobal Tapia de Veer

The White Lotus (Soundtrack from the HBO Original Limited Series)

Album

WaterTower Music

I dag legger nordisk HBO ut sjette og siste episode av «The White Lotus». Miniserien har gradvis tredd frem som en av årets mest merkverdige audiovisuelle opplevelser, på flere vis. En av de aller mest sentrale rollene spilles av originalmusikken til Cristobal Tapia de Veer, som på oppfinnsomt vis setter rytmen for spenningsoppbygningen. De Veer har da også i senere år slått seg opp som spesialist innen sjangeren «dystopisk sci-fi i tv-serie-format», med musikk for blant annet episoder av «Black Mirror».

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Film

A broken Hallelujah

Den plagede kunstneren på det store lerretet.

Opera

Du store Verdi

«Don Carlo» i Operaen med suverene solister.

Kommentar

Rå lyd og moral­panikk

Link Wrays «Rumble» fra 1958, med den rå gitartonen, er fortsatt den eneste instrumentallåta som noen gang har blitt svartelista på amerikanske radiostasjoner. Ordet «rumble» var nemlig slang for slagsmål og gjengoppgjør. Likevel nådde den 16. plass på Billboard Hot 100 og 111. plass på R&B-lista. I 1950-tallets USA var Senatets «Juvenile Deliquency»-høringer et hett samtaleemne. De handlet om hva som «fordervet den amerikanske ungdommen» – og rock ’n’ roll ble beskrevet som en av katalysatorene for det moralske forfallet. Raseskillepolitikken, som fortsatt ble strikt håndhevet i sørstatene, lå som et bakteppe her.