Soundtrack

Dystropisk aroma

Lounge for skrekkøgler: Skarp satire, og aller vassest er originalmusikken.

Martin Bjørnersen
HOTELL-SATIRE, MED SPA: Musikken til HBO-serien «The White Lotus» byr tilsynelatende på innbydende tropiske tablåer, men ved nærmere inspeksjon trer urovekkende detaljer frem. FOTO: PLAINS OF YONDER/HBO HOTELL-SATIRE, MED SPA: Musikken til HBO-serien «The White Lotus» byr tilsynelatende på innbydende tropiske tablåer, men ved nærmere inspeksjon trer urovekkende detaljer frem. FOTO: PLAINS OF YONDER/HBO

Cristobal Tapia de Veer

The White Lotus (Soundtrack from the HBO Original Limited Series)

Album

WaterTower Music

I dag legger nordisk HBO ut sjette og siste episode av «The White Lotus». Miniserien har gradvis tredd frem som en av årets mest merkverdige audiovisuelle opplevelser, på flere vis. En av de aller mest sentrale rollene spilles av originalmusikken til Cristobal Tapia de Veer, som på oppfinnsomt vis setter rytmen for spenningsoppbygningen. De Veer har da også i senere år slått seg opp som spesialist innen sjangeren «dystopisk sci-fi i tv-serie-format», med musikk for blant annet episoder av «Black Mirror».

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Kommentar

Musikkens stille rom

Det er lett å tro at musikken først og fremst lever i de store rommene, som på en festivalscenene eller en stadionkonsert, i de øyeblikkene hvor tusenvis synger i kor og kroppen nesten løftes av fellesskapet. Disse øyeblikkene er viktige, men ofte tenker jeg at musikkens egentlige kraft ligger et helt annet sted: i hverdagen, i de små, nesten usynlige øyeblikkene som aldri havner på plakaten. Det er barnet som nynner for seg selv i baksetet. Jenta jeg møter i matbutikken som synger lavt for å holde den indre uroen unna. Studenten som tar fram gitaren på hybelen for å få et avbrekk midt i eksamenskaoset. Det er sangen i dusjen, eller trommingen med pennen på skrivebordet. Musikk er så til stede overalt at vi ofte glemmer at den er der, men uten ville stillheten vært overdøvende. I en tid der musikkens verdi ofte måles i hvor mye penger den omsetter for, kan det være lett å overse disse små rommene.

Intervju

Dansing som motstand

Hiba Salameh tar sin palestinske arv med til klubben.

Kommentar

Drukner i et hav av KI-skvip

I utgangspunktet innbefatter ikke begrepet AI slop, eller KI-skvip, musikk. Det handler snarere om tekst, videoer og bilder av lav kvalitet som er generert av kunstig intelligens. Den siste uka har jeg selv blitt utsatt for ymse skvip, blant annet såkalte low stakes fake news i form av Bruce Springsteen som sørger over Charlie Kirk (det skjedde ikke), pluss det mer uskyldige Italian brainrot, som noen under 15 garantert kan fortelle deg mer om, så også du kan skille Tung Tung Tung Sahur fra Tralalero Tralala. Men tilbake til musikken. For det er ikke bare internett som sådan som forsøples i stor skala og sakte, men sikkert gjøres irrelevant. Det samme skjer inne i strømmetjenestene. I forrige uke nådde KI-skvip for en stakket stund både den norske og svenske topp 50-lista på Spotify, via sangen «Predador de Perereca» – som er noe så besynderlig som en KI-generert bearbeiding av en ti år gammel baile funk-låt. Den nye versjonen høres ut som den er fra åttitallet.