Da jeg for et års tid siden flyttet til Svartskog ved Bunnefjorden nær Oslo, ble jeg gjort oppmerksom på at Sigrid Undset sommeren 1911 fullførte «Jenny» på et pensjonat her, i et knøttlite rom med utsikt mot skogen. Undsets Jenny Winge befinner seg på ingen måte i en norsk skog. Hun er i tjueårene, har mottatt et stipend, og utforsker livet som billedkunstner sammen med venninnen Fransiska og andre unge skandinaver i Roma. De rangler, reparerer fyllesyken med feit mat og brennevin, og søker kunstnerisk forløsning, men også drømmen om den omveltende kjærligheten er et sentralt nedslagsfelt. Da «Jenny» utkom samme høst, var det Sigrid Undsets fjerde utgivelse og tredje roman. I et brev til venninnen Nini Roll Anker skriver hun at hun sliter med å ferdigstille en «svinebok», men at mannen hun vil gifte seg med, maleren Anders Svarstad, liker prosjektet. Romanen fikk til dels svært gode anmeldelser, men ble også heftig debattert for sine dristige skildringer av sex og løssluppen livsførsel, og karakteristikker som skandaløs og umoralsk satt løst hos anmelderne.
Mesterlig: Sigrid Undsets «Jenny» (1911) åpenbarer både en konkret tidsånd og evigmenneskelige konflikter.
EN SOM JENNY
