Hvert år på denne tida pleier vi i Musikkmagasinet å rette oss litt mer mot jazzen (og omegn!) enn vanlig, og så lar vi jazzen (og omegn!) være førende for vårt siste nummer før sommerferien. Så vanligvis ville vel denne kommentaren handlet om at det er imponerende hva jazzfestivalene får til i begrensningens siste sommer (for det er det) og at våpen-spons av jazz er noe dritt (for det er det). Men så døde Jon Hassell. Og da ble det visst personlig.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
