Victoria Kielland
Mine menn
Roman
No Comprendo Press 2021, 200 sider
Det er vel en klisjé å si det, men Victoria Kielland er en av disse forfatterne med en nært sagt umiskjennelig stil: Skrifta fungerer som en støpeform, der hva som helst kan helles inn og vende ut igjen i gjenkjennelig kiellandske setninger. Hun er eksponent for en av de mest fascinerende skrivepraksisene jeg kjenner til i samtidslitteraturen, en nesten økologisk gjenbrukspraksis der ord, fraser og setninger gjentas med variasjoner på kryss og tvers av enkelttekster og bøker. Mest ekstremt er dette i debutboka «I lyngen», en prosasamling der den første teksten kun består av setninger som dukker opp igjen i de følgende stykkene, stadig i ny kontekst – hvilket til tider skaper svimlende, berusende leseopplevelser. Både i romanen «Dammyr» – sannsynligvis den fineste skildringa jeg kjenner til av min hjemby Fredrikstad – og i «Mine menn» fortsetter Kielland å ekspandere denne litterære metoden, som verktøy til å bore dypere i det jeg oppfatter som hennes grunntema: den altoppslukende kjærligheten.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
