Tvetydig fortid: Sagalitteraturen lærer oss å se verdien av andre samfunnsformer og moralbegreper enn våre egne.
Bergsveinn Birgisson
EN ANNEN TID: Sagalitteraturen har gitt gjenlyd gjennom århundrene. Her åsen Heimdall med Gjallarhorn. ILLUSTRASJON: 8Lorenz Frølich 8(1895), Wikimedia 8
Den norrøne kulturarven blir sett på som ryggraden i nordisk litteratur. Men lever det norrøne ennå? Hva trengs for at tankegods fra den gamle litteraturen skal leve nå og i framtida, og er det noe der som kan ha en verdi for oss som mennesker eller samfunn i dag?
Elastisk: Belle Gunnes, kjærligheten og døden vekkes til live – hvem skriver som Victoria Kielland?
Even Teistung
Victoria Kielland
Mine menn
Roman
No Comprendo Press 2021, 200 sider
Det er vel en klisjé å si det, men Victoria Kielland er en av disse forfatterne med en nært sagt umiskjennelig stil: Skrifta fungerer som en støpeform, der hva som helst kan helles inn og vende ut igjen i gjenkjennelig kiellandske setninger. Hun er eksponent for en av de mest fascinerende skrivepraksisene jeg kjenner til i samtidslitteraturen, en nesten økologisk gjenbrukspraksis der ord, fraser og setninger gjentas med variasjoner på kryss og tvers av enkelttekster og bøker. Mest ekstremt er dette i debutboka «I lyngen», en prosasamling der den første teksten kun består av setninger som dukker opp igjen i de følgende stykkene, stadig i ny kontekst – hvilket til tider skaper svimlende, berusende leseopplevelser. Både i romanen «Dammyr» – sannsynligvis den fineste skildringa jeg kjenner til av min hjemby Fredrikstad – og i «Mine menn» fortsetter Kielland å ekspandere denne litterære metoden, som verktøy til å bore dypere i det jeg oppfatter som hennes grunntema: den altoppslukende kjærligheten.
Horace Engdahl har formulert mang en spissfindighet av vekslende karakter, men han kan treffe: «Tyskland er et Sverige for voksne». I en håndvending får han tegnet opp et bilde av en hel kultur. Hvordan ville han ha karakterisert vår evig underdanige, ivrige sverming for USA?