Debattøkonomi

Agenda er pragmatisk

Hilde Wisløff Nagell, rådgiver i Tankesmien Agenda

Ola Kvaløy ba om replikk for å fortelle meg at han synes jeg er uklar. I Kvaløys verden er du enten for at markedet skal ordne opp uten innblanding (næringsnøytraliteten) eller du er for at staten skal eie selv og i tillegg betale for gildet med å bruke av Oljefondet (aktiv næringspolitikk). Da kan det være litt vanskelig å ta innover seg at det finnes en mer pragmatisk næringspolitikk som både har visjoner, inviterer bedriftene med, og samtidig stiller krav.
Sammen med Tankesmien Agenda har politikere fra Ap, Sp, SV og MDG tatt til orde for å sette tydelige og tallfestede mål for norsk havbruk, hydrogenteknologi, fôrproduksjon og ren skipsfart, og utnytte bredden av eksisterende virkemidler for å oppnå disse.

Staten skal ikke drive innovasjon gjennom statsselskaper. De skal heller ikke overlate innovasjon til markedet. Staten skal gi oppdraget og samarbeide med næringslivet om å komme i mål.
Av alle ting er det nå EU som viser vei. Fem samfunnsoppdrag er plukket ut til Horizon Europe, EUs forsknings og innovasjonsprogram for årene 2021-27: kamp mot kreft, klimaberedskap, gjenoppbygge livet i havet, klimanøytrale byer, og dyrkbar og bærekraftig jordbruk. Hvor har EU hentet inspirasjon? Fra Mariana Mazzucato.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Iran

Ensidig Iran-dekning

Hver gang iranere går ut i gatene for å protestere for sine rettigheter, skaper eksiliranere mye oppstyr, vestlige medier lager store reportasjer, og vestlige politikere begynner å blande seg inn. Det skader ofte det iranske folket mer enn det hjelper. Enkelte vestlige politikere og eksiliranere kritiserer iranske myndigheter for å arrestere «fredelige demonstranter» uten å ha nok og korrekt informasjon. Ofte er det ikke slik at folk blir arrestert eller henrettet for å delta i fredelige demonstrasjoner, som vestlige medier påstår. Mange av oss iranere blir rasende over hykleriet, og myndighetene i Iran reagerer på samme måte. Enten er vestlige politikere og journalister uvitende, eller så later de som de ikke kjenner fakta og bare gjentar løgnene som opposisjonsgrupper og enkelte land sprer. I en slik situasjon blir iranere som har gått ut i gatene for å kjempe, redde for utenlandsk innblanding og gjentagelse av det som skjedde i Libya, Irak, Afghanistan og så videre. En annen viktig faktor er at når eksiliranere og vestlige politikere blander seg inn, blir iranske myndigheter mer mistenksomme overfor demonstrantene og prøver å slå ned på protestene. Denne dynamikken har blitt gjentatt flere ganger.

Fatemeh Rajabian
Atomvåpen

En farligere atom­vå­pen­si­tuasjon

Den USA-ledede «verdensordenen» etter 1945 er i oppløsning, slik Canadas statsminister Mark Carney påpekte i Davo og vakte betydelig oppmerksomhet. Mindre omtalt er sammenbruddet i rettsordenen som i et halvt århundre har regulert strategiske atomvåpen og dempet opprustningen mellom USA og Russland. Det er langt mer alvorlig. New START, den siste gjenværende bilaterale avtalen som begrenser de strategiske atomarsenalene til USA og Russland, utløper nemlig 5. februar 2026 og blir neppe forlenget. Dermed vil det for første gang siden SALT I-avtalen i 1972 ikke være noen rettslig bindende begrensning på de to statenes strategiske atomstyrker. SALT I var den første store bilaterale avtalen for rustningskontroll mellom USA og Sovjetunionen og et vendepunkt i den kalde krigens våpenkappløp. Fra SALT I til New START i 2011 besto det, med få avbrudd, et sammenhengende regime for begrensning av strategiske kjernevåpen mellom Washington og Moskva. New START påla partene kvantitative tak på maksimalt 1550 utplasserte strategiske stridshoder og etablerte et omfattende verifikasjonssystem med inspeksjoner, varslinger og gjensidig datadeling.

Jan Borgen
Kina

En frihandels­avtale med Kina?

Trond Giske vil ha forhandlingene om en frihandelsavtale med Kina i gang igjen, kan vi lese i gårsdagens Klassekampen. Motivet skal være behovet for en regelstyrt handel. Da er Kina feil partner. Det er vanskelig å peke på noen som har gjort mer for å rasere regelverket enn Kina, men i motsetning til Trump, foregår det i det stille. Bare sjeldent når det avisenes forside. Starten var medlemskapet i Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 2001. Da forpliktet den kinesiske ledelsen seg til å fjerne subsidier, handelshindre og til å unngå å bruke handel som et politisk virkemiddel.

Kåre Dahl Martinsen