Debattøkonomi

Agenda er pragmatisk

Ola Kvaløy ba om replikk for å fortelle meg at han synes jeg er uklar. I Kvaløys verden er du enten for at markedet skal ordne opp uten innblanding (næringsnøytraliteten) eller du er for at staten skal eie selv og i tillegg betale for gildet med å bruke av Oljefondet (aktiv næringspolitikk). Da kan det være litt vanskelig å ta innover seg at det finnes en mer pragmatisk næringspolitikk som både har visjoner, inviterer bedriftene med, og samtidig stiller krav.
Sammen med Tankesmien Agenda har politikere fra Ap, Sp, SV og MDG tatt til orde for å sette tydelige og tallfestede mål for norsk havbruk, hydrogenteknologi, fôrproduksjon og ren skipsfart, og utnytte bredden av eksisterende virkemidler for å oppnå disse.

Staten skal ikke drive innovasjon gjennom statsselskaper. De skal heller ikke overlate innovasjon til markedet. Staten skal gi oppdraget og samarbeide med næringslivet om å komme i mål.
Av alle ting er det nå EU som viser vei. Fem samfunnsoppdrag er plukket ut til Horizon Europe, EUs forsknings og innovasjonsprogram for årene 2021-27: kamp mot kreft, klimaberedskap, gjenoppbygge livet i havet, klimanøytrale byer, og dyrkbar og bærekraftig jordbruk. Hvor har EU hentet inspirasjon? Fra Mariana Mazzucato.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Rødgrønt samarbeid

Er Ap på vårt «lag»?

I Klassekampen 5. desember gjentar Ingrid Fiskaa det som er både SVs, Rødts og Bjørgulv Braanens fundamentale strategiske feilvurdering, nemlig at vi har et rødgrønt «lag» bestående av fem partier. Saken er at Aps ledelse bevisst fører høyrepolitikk og har gjort det i mange tiår allerede. Det budsjettet de la fram i høst kunne like gjerne vært lagt fram av Høyre. Kuttene rammet med sikkert instinkt svake grupper og ga ingen bedring for kommunene, samtidig som lederlønninger stiger og borgerlige skatteletter blir videreført. De som utformer denne politikken, er ikke en del av «vårt lag». Fagbevegelsen og miljøbevegelsen er stadig i kamp med Aps nyliberale ledelse.

Fritt ord

Fritt Ords skumle høyresving

Fritt Ord er og har vært avgjørende for alle som jobber med ytringsfrihet i Norge. I en tid da forlags- og presse-Norge er under sterkt press, er vi mange som er svært bekymret over det som skjer i stiftelsen. Fritt Ord har vært et slags stille vann midt i kulturjungelen. Det er en fantastisk stiftelse som har vannet hele kulturfeltet, og det har effektivt nok skjedd med bare ti kulturbyråkrater og en leder, som sammen med styret årlig har delt ut 120 millioner kroner til ytringsfrihet. Omleggingen som nå er varslet av styret har oppgitt det nesten komiske slagordet «mer ytringsfrihet per krone» som begrunnelse. Som om ytringsfrihet kan måles og veies og føres opp i Excel? Og som om noe kan bli mer effektivt enn elleve ansatte, 120 millioner kroner? Spørsmålene står i kø etter lørdagens oppslag i Klassekampen: Hvorfor fikk ikke Fritt Ords kulturbyråkrater tilbud om å oppdatere kunnskapen sin i steden for at kompetente arbeidsfolk skal bli presset til å ta sluttpakke — på grunn av noe så enkelt som en «strategiomlegging»? Det har vært et usannsynlig godt arbeidsmiljø i Fritt Ord, nesten ingen har sluttet, og det er en gave for enhver arbeidsgiver og ethvert styre: Omfattende forskning viser nemlig at trygghet og støtte gir så utrolig mye bedre resultater enn denne typen forrået, nyliberalistisk, brutal omstilling som Fritt Ord legger opp til nå. Og de gjør det helt uten grunn.

Oljefondet

Oljefondet mangler etisk styring

Statssekretær i Finansdepartementet, Torgeir Micaelsen (Ap), påpeker i Klassekampen 5. desember at det er etisk å sikre våre framtidige pensjonsrettigheter. Det er sant. Og det kan gjøres på mange måter. Norge er i den heldige situasjon at staten håver inn grunnrente – det vil si inntekter fra utvinning og salg av olje og gass fra norsk sokkel. Slik har Oljefondet allerede blitt svært stort. Et problem er at den etiske styringen ikke har vært god nok.