Debattøkonomi

Agenda er pragmatisk

Ola Kvaløy ba om replikk for å fortelle meg at han synes jeg er uklar. I Kvaløys verden er du enten for at markedet skal ordne opp uten innblanding (næringsnøytraliteten) eller du er for at staten skal eie selv og i tillegg betale for gildet med å bruke av Oljefondet (aktiv næringspolitikk). Da kan det være litt vanskelig å ta innover seg at det finnes en mer pragmatisk næringspolitikk som både har visjoner, inviterer bedriftene med, og samtidig stiller krav.
Sammen med Tankesmien Agenda har politikere fra Ap, Sp, SV og MDG tatt til orde for å sette tydelige og tallfestede mål for norsk havbruk, hydrogenteknologi, fôrproduksjon og ren skipsfart, og utnytte bredden av eksisterende virkemidler for å oppnå disse.

Staten skal ikke drive innovasjon gjennom statsselskaper. De skal heller ikke overlate innovasjon til markedet. Staten skal gi oppdraget og samarbeide med næringslivet om å komme i mål.
Av alle ting er det nå EU som viser vei. Fem samfunnsoppdrag er plukket ut til Horizon Europe, EUs forsknings og innovasjonsprogram for årene 2021-27: kamp mot kreft, klimaberedskap, gjenoppbygge livet i havet, klimanøytrale byer, og dyrkbar og bærekraftig jordbruk. Hvor har EU hentet inspirasjon? Fra Mariana Mazzucato.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Musikk

Jeg hater jazz

I hate Jazz var tittelen på et upublisert essay fra 1963 av den legendariske bebop-trommeslageren og borgerrettighetsaktivisten Max Roach (1924–2007). Den provoserende tittelen var en hyllest til musikken, men en kritikk av ordet og begrepet «jazz». Roach argumenterte for at ordet «jazz» hadde blitt synonymt med «utnyttelse av sorte musikere». Han mente at det nedlatende og hvite musikketablissementet, brukte merkelappen til å begrense musikken og ignorere dens dype, afroamerikanske røtter. Roach refererte heller til «jazz» som: «the social music», «the music», eller «black classical music». Han så på sin kunstform, jazzen, som en direkte videreføring av en rik og mangfoldig kulturarv, og brukte den aktivt i kampen for borgerrettigheter og sosial rettferdighet. I en senere artikkel fra 1972, «What jazz means to me», utdyper han hva man bør kjenne til og forstå i disse tradisjonene: hvordan de læres, utøves og bærer mening.

Shada-saken

Lars Gules tro

La oss anta at Lars Gule har rett i det han skriver 4. juni: VG og Faktisk.no har gjennom sin grundige reportasje motbevist alle påstander om hva som har skjedd i Shada-saken. La oss også anta at han har rett i at «mye erfaring» forteller oss at vi har «gode grunner» til å ha tillit til offentlige etater i Norge. Da gjenstår likevel Gules påstand om at feil begått i de samme offentlige etatene vil bli avslørt av varsling. Hvis man blar om i den samme avisa Gule har fått sin kommentar på trykk i, ser vi at en leder i Forsvars­materiell fikk sparken fordi hen varslet. Dette inngår i et mønster i institusjonene våre.

Litteratur

Menneske vs. maskin

Hva skal vi med litteraturkritikken? Avsløre KI-bruk, blant annet, som NRKs anmelder gjorde i sin anmeldelse av boka «Lise vs. Gianni» denne uka. Hvorfor nevner ingen medier, Klassekampen inkludert, navnet på det vaskeekte mennesket Jonas Hansen Meyer, frilansanmelderen som oppdaget flausen? Saken har skapt furore i mediene, men skal vi være på barrikadene mot KI i forlagene, må vi synliggjøre hvorfor menneskelige kompetanse og kritikere trengs. Det var mennesket Jonas som fant feilen, ikke mediemaskinen NRK.