Debattøkonomi

Agenda er pragmatisk

Hilde Wisløff Nagell, rådgiver i Tankesmien Agenda

Ola Kvaløy ba om replikk for å fortelle meg at han synes jeg er uklar. I Kvaløys verden er du enten for at markedet skal ordne opp uten innblanding (næringsnøytraliteten) eller du er for at staten skal eie selv og i tillegg betale for gildet med å bruke av Oljefondet (aktiv næringspolitikk). Da kan det være litt vanskelig å ta innover seg at det finnes en mer pragmatisk næringspolitikk som både har visjoner, inviterer bedriftene med, og samtidig stiller krav.
Sammen med Tankesmien Agenda har politikere fra Ap, Sp, SV og MDG tatt til orde for å sette tydelige og tallfestede mål for norsk havbruk, hydrogenteknologi, fôrproduksjon og ren skipsfart, og utnytte bredden av eksisterende virkemidler for å oppnå disse.

Staten skal ikke drive innovasjon gjennom statsselskaper. De skal heller ikke overlate innovasjon til markedet. Staten skal gi oppdraget og samarbeide med næringslivet om å komme i mål.
Av alle ting er det nå EU som viser vei. Fem samfunnsoppdrag er plukket ut til Horizon Europe, EUs forsknings og innovasjonsprogram for årene 2021-27: kamp mot kreft, klimaberedskap, gjenoppbygge livet i havet, klimanøytrale byer, og dyrkbar og bærekraftig jordbruk. Hvor har EU hentet inspirasjon? Fra Mariana Mazzucato.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Repparfjord

En kritisk dag for norsk natur

Selv om vi hvert år synger «Ja vi elsker dette landet», er det noen som jobber iherdig for å ødelegge den sårbare naturen vi har igjen, og enda flere er det som bare nikker med og lar tragedien utfolde seg. I dag, 9. april, er en kritisk dag for kampen om norsk natur. Selskapet Nussir ASA planlegger gruvedrift i Fiettar reinbeitedistrikt, med dumping av gruveavfall i Repparfjorden. Det er en landsdekkende trussel mot naturen, urfolksrettigheter og fremtidige generasjoner. I tillegg overskrider det prinsippet om å ta vare på norsk natur, og baner vei for flere ødeleggende prosjekter. Repparfjorden er gyteområde for viktige bestander av villaks og torsk, som trenger et rent og næringsrikt miljø. På 70-tallet, da gruven sist var i drift, førte avfallsdumpingen til store næringsproblemer hos torsken, og laksebestanden kom på randen av fullstendig kollaps.

Lily Ingvild Cornell
Olje

Jeg blir flau over å være norsk

Norge har et omdømmeproblem. Mens USA bomber Midtøsten sønder og sammen, Russland invaderer Ukraina og millioner blir tvunget på flukt, stiger oljefondet. Mens ekstremvær herjer mer enn noen gang, folk dør av heteslag, og stillehavsøyer trues med oversvømmelse, vil norske politikere pumpe olje i hundre år til. Tiden vi lever i, krever at vi setter jaget etter profitt til side. Jens Stoltenberg vil at vi skal se på de etiske retningslinjene til oljefondet. Han mener at vi ikke bør stille så strenge krav til hvor Norge skal investere «verdens største demokratisk styrte fond», altså oljefondet. Finansministeren mener at hvilke bedrifter Norge investerer i, ikke skal være politisk styrt, men er det egentlig mulig å skille penger og politikk? Nei, mener jeg. I en verden preget av Trump og Putin er det i aller høyeste grad politisk hvor man plasserer pengene sine.

Henriette Sjursen-Eriksen
Israel

Mot staten, ikkje folket

Eg vil takke Oddvar Hellan for sitt svar på mitt innlegg frå 28. mars, og anledning til å kanskje klårgjere noko. Vi har alle – om vi er israelarar eller jødar eller ingen av delane – ein plikt å ta avstand frå det israelske statsprosjektet slik det framstår i sin noverande barbariske form. Det inneber sjølvsagt ikkje at «alle i Israel er av samme ulla», langt mindre at jødar pliktar å «ta avstand fra sine nærmeste» på noko individuelt nivå. Det inneber tvert om at også aktive sionistiske jødiske grupperingar lyt verjast mot antisemittiske trugslar, og at særleg antisionistar har ein interesse her. Korleis Hellan kjem frå dette til at jødar har ein slags særplikt om å kutte personlege band, er ikkje lett å skjønne.

Øystein Monsen