DebattMytologi

Myten Narkissos

Solveig Aareskjold, forfattar

Kaja Schjerven Mollerin er ein fin formidlar av litteratur og kultur, og viser det igjen i Bokmagasinet den 8. mai, der ho omtalar den nye boka til Lena Lindgren: Ekko. Et essay om algoritmar og begjær. Denne boka bruker den antikke myten om Narkissos og Ekko for å få fram korleis digitale medium skaper einsemd og fortaping: Den eine forsvinn inn i seg sjølv, den andre går i oppløysing i dei andre. Slik går det òg til i den eldste versjonen av denne forteljinga, som står i den to tusen år gamle Forvandlingar av den romerske diktaren Ovid. Men når Mollerin så vel som Lindgren gjev Narkissos skulda for å ha øydelagt Ekko, legg dei inn ein stereotypi om mannleg makt og kvinneleg avmakt som ikkje finst hos Ovid.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Historie

Å bruke stokk mot fortiden

Stadig sirkler norsk offentlighet rundt aprildagene 1940 – nå sist Olav Randen her i bladet 18. november. Selvfølgelig, historikere skal være kritiske til fortidens mennesker. Alle som forsøker å forstå fortiden har godt av å leke seg med kontrafaktiske hypoteser, forestille seg hva som kunne skjedde hvis andre valg var tatt. Å skulle gjøre noe slikt er ikke lett. Skal man gjøre det bør man søke å forestille seg den konkrete situasjon fortidens mennesker sto i, søke å se valg som ikke ble tatt.

Åsmund Svendsen
Fotball-vm

Var feiringen av Norges fotball­helter nifs?

Lasse Efskind forveksler patriotisme med nasjonalisme i Klassekampen 19. november. Det norske herrelandslaget kvalifiserer seg til VM i fotball i en forholdsvis lett gruppe. De feires i alle kanaler i to dager. Vi (unntatt Efskind) er opprømte, og som Endre Ugelstad Aas skriver samme dag i Klassekampen: endelig har tolvåringer norske idoler å se opp til på fotballbanen. Lasse Efskind var på 70-tallet med og startet Idrettsaksjonen, som hadde breddeidrett som sin fanesak. Nå er fotball på jente- og guttesiden den desidert største breddeidretten. NFF har 380.000 aktive medlemmer.

Stål Havik
Eu

Min venn Skybert

I en kronikk i Klassekampen 15. november beskriver Håvard Syvertsen EU som et stort demokratisk prosjekt og antyder at venstresidens EU-motstand hviler på skremmebilder – og dermed havner på samme side som ytre høyre. Det finnes selvsagt mange dårlige argumenter mot norsk EU-medlemskap, nesten like mange som det finnes for. Men som ofte i denne typen polemiske tekster, unngår Syvertsen de sterke og kunnskapsbaserte argumentene mot EU – de som faktisk handler om hvordan unionen fungerer i praksis. Som politisk aktiv på venstresiden i mange år tenker jeg selvsagt at det er svært problematisk og udemokratisk at mye av den økonomiske politikken som jeg ønsker skal bli ført her i landet, og mye av den politikken jeg vokste opp med på 80-tallet, skal være forbudt. Slik er det nemlig gjennom EUs mange traktater, som blant annet påbyr privatisering og anbud og forbyr både klassisk Keynesiansk motkonjunkturpolitikk og mange tiltak mot sosial dumping. EU løftes ofte fram som en garantist for sikkerhet i en urolig verden, også av Syvertsen. Da er det viktig å se på hvordan EU faktisk har håndtert tidligere kriser – og hva slags solidaritet medlemslandene har vist i praksis. Finanskrisen i 2008/2009 ble en tydelig test.

Ronny Kjelsberg