Hva er likheten mellom en legendarisk Belfast-grinebiter som ikke får dratt på turné og en femåring som taper i brettspillet «Den forsvunne diamanten»? Vel, de har begge vondt på innsida og legger skylda på alle andre enn seg selv eller tilfeldighetene, og peker helst på deg eller dem (bare ikke Them, si). Riktignok har det paradoksale gjallet gjennom hele Van Morrisons makeløse karriere – hvordan kan en så sur fyr lage så sprudlende rhythm & blues? – men nå har paradoksene nådd nye nivåer.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
