Denne helga skal Arbeiderpartiet vedta program for neste stortingsperiode. Innen arbeidsliv foreslår programkomiteen å «forby innleie som fortrenger faste ansettelser». Det kan høres offensivt ut, men historien viser likevel at det må langt kraftigere lut til.
I valgkampen i 2017 slo Ap-leder Jonas Gahr Støre fast at den norske modellen var død i Oslo-regionens bygningsbransje: «Der hersker amerikanske, ikke norske tilstander», sa han da. Vi vil gi ham rett i beskrivelsen. Trenden med fallende organisasjonsgrad og økning i innleie hadde allerede vært tydelig og akselererende over tid.
Offentlige tilsyn og etater har lenge pekt på tiltakende arbeidslivskriminalitet i flere deler av arbeidslivet. Vi siterer fra rapporten «Arbeidsmarkedskriminalitet i Norge» (2014), utarbeida av statlige kontrolletater under ledelse av Kripos:
«Fri flyt av arbeidskraft er i utgangspunktet en ønsket utvikling innenfor EU og EØS, men økt arbeidsinnvandring fører også til økt arbeidsmarkedskriminalitet, på grunn av den store tilgangen av (billig) utenlandsk arbeidskraft. Dette gir større spillerom for kriminelle aktører, på en måte som truer med å undergrave sentrale lønns- og arbeidsbetingelser i deler av norsk arbeidsliv, og som fører til omfattende svart arbeid og annen økonomisk kriminalitet.»
Fri flyt handler også om utleie foretak imellom. Kort tid før Støres uttalelse i 2017 avdekka en undersøkelse i regi av lokale fagforeninger innen bygg i Oslo at andelen innleide på byggeplassene nærmet seg 40 prosent, hvorav 85 ansås ulovlig. Høsten 2019, etter den oversolgte innstrammingen vedtatt av Stortinget i 2018, viste en lignende rapport fra samme sektor at andelen knapt hadde gått ned fra to år tidligere – heller ikke ulovlighetsandelen, tross lovendringene.
I 2015 rapporterte Manifest tankesmie at de seks største bemanningsselskapene i regionen hadde seks ganger så mange ansatte som de seks tradisjonelt største entreprenørselskapene innen bygg, en økning fra dobbelt så mange i 2011. På en halv generasjon hadde dessuten andelen fagorganiserte i samme bransje og område sunket fra cirka 35 prosent til under 10 prosent. På enda kortere tid hadde andelen utenlandske statsborgere økt fra 10 til 33 prosent. De aller fleste var innleid og kunne «sendes vekk på en times varsel».
I 2020 tenkte nok ledelsen ved bemanningsselskapet Offshore Support Nord akkurat det samme, da de ga klubbleder og primus motor bak fagorganiseringa og tariffavtalekravet, Adrian Dumitrescu, sparken. LO har imidlertid tatt saken til retten i et viktig oppgjør med fagforeningsknusing.
Enda oftere opplever derimot tillitsvalgte i slike selskaper, i den grad det i det hele tatt er mulig å avholde et reelt valg blant medlemmene, å bli pressa ut via langt mer subtile metoder. Dem hører vi ikke om, mens stillingsvernet opphører.
Innleieproporsjonene ved verftene går bygningsbransjen i Oslo en høy gang. Høsten 2019 kunne Klassekampen fortelle, etter undersøkelser med tillitsvalgte på de store offshoreverftene, at antallet innleide varierte fra dobbelt til fire-fem ganger så mange som egne ansatte. Som regel er dette pendlere til Norge inntatt på korte kontrakter, og som har stått for mesteparten av sysselsettingsveksten etter finanskrisa.
Interessen for å fagorganisere seg faller tilsvarende. De store lokomotivene på frontfaget krymper inn, og Fellesforbundet opplever en nedgang i antallet store medlemsbedrifter. Krafta i fagbevegelsens spydspiss i hovedoppgjørene svekkes.
Den hovedsakelig bedriftsvise lønnsdannelsen i industrien fungerer heller ikke i møte med bemanningsbransjen, som sørger for at fagforeningene flere steder går splitta inn i lønnskampen. Arbeidsgiverne har lagt seg til en strategi som består i å teppebombe lokale arbeidskonflikter med innleide streikebrytere, en historisk ny måte å sette arbeidsfolk opp mot hverandre. Man må nesten tro de klyper seg i armen, for «verktøyet» høres jo for godt ut til å være sant.
Lønnsutviklinga i industrien er svekka over det siste tiåret. Om trenden fortsetter, vil det innebære at en større andel av lønnskravene må pløyes inn i det sentrale oppgjøret på frontfaget, trolig da på bekostning av frontfagets evne til å kjøre gjennom andre, viktige arbeidslivsreformer.
Også utaskjærs er frontfaget under enormt press fra ulovlig innleie via en jungel av kyniske, kriminelle løsarbeiderbyråer. På brorparten av nybyggene i Nordsjøen er bemanningsselskaper selve gjennomgangsmelodien, over 90 prosent innen flere fag. Løsarbeidet er dermed nær perfeksjonert i Norges rikeste næring, men går oftere under radaren enn i hovedstaden. Med enkelte unntak.
Parallelt med at temaet innleie fikk fokus på LOs Olje og Gasskonferanse senhøsten 2019, starta et storskala lønnstyveri fra ledelsen mot de ansatte i bemanningsselskapet IMO Offshore. På LO-konferansen erkjente direktør i Petroleumstilsynet Anne Myhrvold at det nok fantes et relativt stort innslag av systematiske lovbrytere ute på sokkelen, men at Ptil – i desperat likhet med klubben hos innleieselskapet (Kaefer Energy) – manglet myndigheten til å stoppe innleien fra det som helt åpenbart var et lugubert selskap. Klubben hadde lenge løftet kravet om å avvikle denne innleien, men det hadde ingen rettseffekt – verken i 2017 eller 2019.
IMO-farsen endte våren 2020 både med personlig tragedie (selvmord), konkurs og økonomisk belastning av fellesskapet over lønnsgarantifondet. Ironien i at dette fondet må betale lønna til arbeidsfolk som har utført arbeid under det rikeste selskapet Norge har hatt (Statoil/Equinor), er bitende.
Arbeiderbevegelsens historiske seier – «at ingen lenger måtte stå med lua i hånda» – oppleves allerede for mange som en fjern drøm.
Den store nedsmeltingen vi står midt oppe i akkurat nå er i realiteten det grumsete kjølvannet fra de tre siste store omveltningene i norsk arbeidslivspolitikk:
- Tapet av kontrollen over arbeidslivet som følge av EØS-tilslutningen i 1994 som Ap støtta
- Frislippet av bemanningsbransjen i 1999/2000 som Ap deltok i, rettslig «sementert» i 2012 gjennom vikarbyrådirektivet som Ap også støtta
- Utvidelsen og den videre dereguleringen av det felleseuropeiske arbeidsmarkedet fra og med 2004 (hvor Ap først var imot at vi i det hele tatt skulle ha overgangsregler for nye land).
Etter finanskrisa i 2008 har konsekvensene av disse endringene vært særs dramatiske; så godt som all jobbvekst har kommet gjennom arbeidskraftimport tilrettelagt eller organisert av arbeidskjøperne. Gjennom den samme perioden har sysselsettingsraten blant allerede bosatte i Norge gått ned, hele tre prosentpoeng (Fafo 2019).
De siste årene har fortrengningseffekten vært tydelig, som et LO-notat fra 2019 peker på. Norge er nå på bunnen i Nord-Europa hva sysselsetting gjelder. Andelen har falt raskest for menn uten lengre utdanning.
Lærlinger fortrenges, og rekrutteringen til yrkesfagene stopper opp. Samtidig er Norge blant landene hvor lønnsulikhetene økte raskest i årene 2000–2015.
I stedet for å rekruttere nye arbeidere blant bosatte i landet, har arbeidsgiversida innenfor en rekke sektorer som industri, bygg, jordbruk og transport, i stedet drevet storstilt import av arbeidskraft for å fylle «behovet», men på langt ringere vilkår og med mye mer vilkårlig makt over arbeidstakerne.
Bemanningsbransjen er da den beste garantien for at vi ikke klarer å integrere de som kommer til Norge for å jobbe. Vi har ingenting mot at folk kommer fra andre land og søker jobb her på berget, så lenge det skjer på samme vilkår og vi kan integrere dem i et meningsfullt og organisert arbeidsfellesskap. Det er noe annet enn den kyniske, kortsiktige og ofte ulovlige og storskala importen som foregår via bemanningsbransjens dyptpløyende segregering.
Historien viser at den norske modellen ikke er en fjern utopi. De siste 20 årene har vi imidlertid fjernet oss fra den med stormskritt. Arbeidslivet er ikke til å kjenne igjen, slik ei heller Jonas Gahr Støre kunne på byggeplassene i Oslo.
Vi kan imidlertid gjøre ting annerledes. Vi kan og bør ta et grunnleggende oppgjør med løsarbeid, som selvsagt ikke hører hjemme i det norske arbeidslivet. I det spørsmålet står Industriaksjonen skulder ved skulder med Fellesforbundets Landsmøte, EL & IT-forbundet og stadig flere organisasjoner.
Når en tsunami av systematisert løsarbeid slår inn i flere bransjer, har det politiske svaret siden 2007 stort sett bestått i å dele ut øsekar. Det holder ikke.
Svaret Aps programkomité altså har valgt å gi problemet, å «forby innleie som fortrenger faste ansettelser», løser ikke problemene. Lovens intensjon er nøyaktig den samme i dag, og rettstvistene rundt grenseoppgangen vil bare bli flere og dypere. Dette må partiets Landsmøte rette opp i.
Flere partier går inn for en full avvikling av bemanningsbransjen. Vi forventer at Arbeiderpartiet gjør det samme. Hva er meningen med i det hele tatt å snakke om et faglig-politisk samarbeid, om ikke Ap lytter til selve grunnplanet i fagbevegelsen? Det bør være enkelt for gode sosialdemokrater å ta et klart standpunkt–på lag med fagorganiserte.
I 2014 konkluderte forskningsprosjektet Normod 2030, i regi av SAMAK (nordisk LO-Ap), med et rungende varsko: «Hvis det ikke snart tas kraftige grep, vil ulikhetene og arbeidslivet i Norden om halvannet tiår ligne på de vi i dag finner i Sør-Europa.»
Nå er vi halvveis dit. Vi trenger ingen kursjustering, men et oppgjør med selve kursen.