Dagboka

Virkelighet

Pål Hellesnes
  • Det er mange tragiske sider ved koronapandemien. En av dem er at den viser fram hvordan vi kan leve i samme land, men samtidig på mange måter ikke i samme verden. Vi har sett vitnesbyrd fra sykepleiere i USA som forteller om koronarammede pasienter, som selv når de ligger for døden av sykdommen kjefter pleierne huden full for å «lyve» om at det er covid-19 som har gjort dem syke. Denne uka skjedde igjen noe trist: Hans Gaarder, kjent bidragsyter til det alternative nettstedet Nyhetsspeilet, døde tirsdag. Han var smittet av koronaviruset. Obduksjonen er ikke klar, så vi vet ikke sikkert om det var dette han døde av, men det er fullt mulig.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Tapt

For nokre dagar sidan var det hundre år sidan Ernest Hemingway gav ut debutromanen sin «The Sun Also Rises». Eller «Og solen går sin gang», som den heiter på norsk. Den norske tittelen var det journalist, forfattar og Dagbladet-redaktør Gunnar Larsen som stod for, i omsetjinga si frå 1929. Eg tykkjer «Og solen går opp» hadde vore betre. Det er det som står i «Forkynnaren» i bibelen, som tittelen er henta frå: «Slekter går, og slekter kommer, men jorden er alltid den samme. Solen går opp, og solen går ned». Boka vart kanskje debuten til Hemingway fordi den fyrste kona hans i 1922 rota vekk utkastet til det som eigentleg skulle vere den fyrste romanen hans.

Aleksander Åsnes

Helt Konge

Blant de ting kong Haakon har gjort i sine 35 år som «mellomleder i en mellomstor statlig bedrift», før opprykket, var å være reingjeter i Karasjok. Dette skjedde rundt påsketider i 2000, og kronprinsen gikk inn i jobben med liv og lyst. Reineier Kirsten Berit Gaup var vertskap og sto for opplæringen. Spesielt fornøyd var hun med kronprinsens omgang med lasso, et av reindriftas viktigste verktøy. Gaup var opptatt av etiketten og hadde pugget «Deres kongelige høyhet». Men i iveren over sin dyktige elev glemte hun seg og utbrøt «Du er så god med lassoen, du, at du burde vært drengen min, du». Litt seinere på dagen spurte Aftenposten om kronprinsen kom til å reflektere over jobbtilbudet. Mediene ventet spent på svar, for uansett hva han sa om drenge-yrket, så kunne det bli feil. Men daværende kronprins smilte bredt og utbrøt: «Som deres sikkert veit, så har jeg tenkt å bli konge, jeg». På kronprinsens rundtur i Finnmark og Svalbard hadde ryktene begynt å gå om han hadde funnet seg kjæreste, en enslig mor fra Sørlandet. Kvikk i replikken var også jenta som guidet kronprinsen på scooterkross-banen. Da mediene spurte hva hun syns om den kjekke mannen, svarte kun kvikt: «Æ synes han skulle funnet seg en samejente, for eksempel meg».

Ole Magnus Rapp

Leid jord

Har man, som undertegnede, lest litt historie, vet man at Norge, i kontrast med flere land i Europa, har vært et land preget av selveiende bønder. I mange land var bondebefolkningen i stor grad leilendinger, det vil si at en adelsperson, eller kanskje kirka, eide jorda. Og så måtte de som drev den, betale en del av produksjonen til eieren. I vikingtida var Norge stort sett befolka av selveiende bønder. Så bredte leilendingsvesenet om seg etter 1300-tallet, før landet fra 1700-tallet og utover igjen ble preget av selveiende bønder. Men de siste 50 årene har det snudd – riktignok på en litt annen måte enn forrige gang. Statistisk sentralbyrå (SSB) kunne nylig opplyse at mens leid jord utgjorde bare 15 prosent av jordbruksarealet i 1969, hadde det steget til hele 50 prosent i 2025.

Pål Hellesnes