Artist og forfatter Unnveig Aas omtaler i sitt essay i dette Musikkmagasinet Joni Mitchells femtiårsjubilerende album «Blue» som et av dem som stadig dukker opp i toppen av kåringer av tidenes beste skiver. Det har hun (heldigvis) helt rett i, men det har ikke alltid vært slik. I Rolling Stones opprinnelige topp 500-liste fra 2003 havnet ikke «Blue» høyere enn på en stusslig 30.-plass. Og at den på vinterens oppdaterte liste var helt oppe på en (fortjent!) tredjeplass, er ikke noe som har skjedd i stillhetens ettertanke. Det er helt åpenbart, nesten litt vel gjennomsiktig, et resultat av høylytte protester mot mangelen på kvinnestemmer, men også alle andre stemmer enn «hvite menn med gitarer» i den tradisjonelle classic rock-kanonen.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
