Mot slutten av den to sesonger sterke serien «Rådebank» dukker det opp en situasjon som virker kjent. Scenen fungerer som et slags punktum og åpner for et større perspektiv. En av seriens nøkkelpersoner, Sivert, har tatt livet av seg og begraves på gamlemåten, utendørs og med kisten ned i jorda. Omkring ser vi ut i et landskap så norsk som noe landskap vel tenkes kan. Vi er i Bø i Telemark, i sommerskrud og med fjellheimen glimtende i det fjerne. I forgrunnen et steingjerde som en grensegang mellom det nære, timelige og det fjerne, evige.
Begravelsesscenen i «Rådebank» oppretter meningsfulle forbindelser til et av de ubestridte hovedverkene i norsk kunsthistorie.
I spagat mellom bygd og by
