Hun var et fyrverkeri live på nittitallet, enten hun gjorde «Both Hands» alene med tape på fingrene, eller hun gjorde «Not a Pretty Girl» med sin høyre hånd Andy Stochansky, eller hun hadde med seg funky bassister og gjorde ære på «When Doves Cry». Og om ikke alltid merkelappen folk-punka passet, så passet hun alltid på å holde det intenst – og ofte konfronterende, som om protesten satt i ryggmargen, åkkesom. Men gjett om hun har blitt voksen?
Empati som radikalt verktøy
