Dagboka

Brytekamp

Frida Holsten Gullestad
  • Heldigvis har vi kommet noen få skritt lenger enn for hundre år sida. I en undersøkelse gjennomført av Norsk Etnografisk Granskning (NEG) i 1994 fortalte mange kvinner født på begynnelsen av 1900-tallet at det var nokså vanlig ikke å vite noe om mensen når den først kom – og dermed frykte for eget liv. Jentene brukte kluter eller filler til å håndtere blodet i taushet, eller ble satt i gang med å strikke sine egne bind i hemmelighet. I generasjonen før det igjen beskriver flere hvordan kvinner i lavere klasser ikke hadde noe å hjelpe seg med, og lot blodet størkne på klærne.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Ro, ro

Jo eldre de såkalte sosiale medieplattformene blir, dess mer usosiale blir de. I alle fall de mest toneangivende algoritmestyrte, som tydeligvis har som forretningsidé å leve av andres hat og sinne. Også mitt eget. Under VM-festen satt surmaga folk og hetsa andre med annen hudfarge og bekledning enn dem selv som tok imaginære årer fatt for å vise seg som en del av det norske fellesskapet. Det er litt merkelig, for det er fra samme kant gnålet om integrering kommer. Om du vinner OL-medaljer med Norge på brystet, danser i gatene med bunad på 17. mai, eller ror, og tilfeldigvis er brun i huden og kanskje til og med bruker hijab, skal du ikke tro du kan påberope deg å være norsk.

Tom Henning Bratlie

Å bli spist

Norge slipper billig unna ekstremvarmen, skrev min kollega i avisa for et par uker siden. Jeg tror han har glemt å sjekke med Oslo, spesielt de av hovedstadens innbyggere som ligger med dundrende hodepine etter litt for mange pils i sola. For dem er nemlig den eneste riktige fyllekuren et hopp i havet. Men med klimaendringene kommer også mer nedbør. Det tåler ikke Oslos kloakkanlegg. Og når gradene stiger, øker risikoen for vibrio og shewanella, såkalte kjøttetende bakterier. I alvorlige tilfeller kan de forårsake blodforgiftning og infeksjon som dreper vevet rundt sår.

Ada Louise Andreassen

Bon appétit!

Så har det seg slik at det ikke gikk denne veganeren ubemerket hen at min kollega i gårsdagens dagbok tok til orde for å bryte koplingen mellom menneskekroppens deler og kjøttstykkene på tallerkenen. Å påpeke hvilken kroppsdel som kunne erstatte kjøttstykket til middag, er sivilisasjonsødeleggende og utvanner menneskeverdet, hevdes det. Jeg mistenker likevel at motstanden handler mer om appetitten, enn om bekymringen for samfunnskollaps. Men dersom middagen ødelegges av å vite hvor på din egen kropp det tilsvarende stykket er hentet fra, er jo spørsmålet: Hvor komfortabel er du med at det du spiser kommer fra et levende vesen? Å spise kjøtt er helt greit altså, noen av mine bestevenner er kjøttetere. Greie folk, for det meste. Men skal man fortære et liv, tenker jeg det er viktig å huske hvor det kommer fra og hvem man spiser. Det kan likevel ikke underdrives: Det er dårlige tider for menneskeverd for tida. Men at menneskeverdet svekkes ved å påpeke båndet mellom mennesket og naturen, stemmer ikke.

Josefine Gjerde