Dagboka

Koronoia

Jo Røed Skårderud
  • Det er lite kledelig når folk med trygg jobb og hjemmekontor sutrer over korona. Når støvet har lagt seg etter pandemien vil enden på visa være at de på bunnen av den sosioøkonomiske stigen tok den verste smellen. Dødsraten er høyere blant folk med dårlig økonomi og små leiligheter. Jobbene som går tapt for alltid vil være jobbene til folk med liten formell utdannelse, som allerede baler med dårlig lønn for hardt arbeid på useriøse arbeidsvilkår. Nav advarte nylig i en større rapport om at pandemien vil øke ulikheten i Norge. De rike og ressurssterke vil lande på beina. De svake i grøfta. nn Nok om det. Her kommer sutring fra fast ansatt mann på hjemmekontor: Nå begynner det å bli nok, altså. Her i Trondheim har politikerne innført et generelt maskepåbud på offentlig sted. Det er sikkert smittevernfaglig riktig, men kjipt likevel. Å vandre rundt med maske i offentligheten er bare gøy for bankranere og introverte japanske tenåringer. Hvis jeg må feste en klam klut i ansiktet hver gang jeg må ut, blir jeg heller inne. Det er vel kanskje også poenget med påbudet. nn Så skjønner jeg at det må til, for koronaen kommer krypende fra alle kanter. Forrige uke ble et klassetrinn på skolen til dattera mi sendt i karantene. Vi slapp unna. I går fikk vi en akutt-telefon fra barnehagen til yngstedatter. Den er stengt med umiddelbar virkning, fordi det hadde vært et utbrudd. Alle i karantene. Der røyk jul med besteforeldre, med andre ord. nn Etter litt betenkning kom smittevernkontor til at bare de minste barna i barnehagen skulle i karantene. Jul med familien er redda. Berg- og dalbanen har imidlertid gitt meg full «koronoia». Herfra blir det null kontakt med medmennesker til ribba står på bordet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Prissjokk

Hva er vitsen med strømsalgselskapene? Spørsmålet trenger seg på etter et vedtak fra Forbrukertilsynet denne uka. De konkluderer med at flere av landets største strømsalgselskaper har ranet kundene sine på kynisk vis. Inntil for få år sidenble kundene tilbudt såkalte «variable strømavtaler» hvor prisen skulle justeres månedlig basert på prisene i kraftmarkedet. Avtalene var litt dyrere enn spotprisavtaler, men ga mer forutsigbarhet og mindre av de ville svingningene som følger å være del av et dysfunksjonelt europeisk kraftmarked. De siste årene har selskapene i stor grad sluttet å tilby avtalene, fordi store prissvingninger betyr risiko for selskapene. Ved avvikling av avtalene har flere selskap valgt å la avtalene fortsette for eksisterende kunder, men låst prisen langt over markedspris. Kunder har måttet betale opptil 2 kroner kilowattimen. Omtrent 60.000 kunder som har trodd at de var skjermet fra strømmarkedets herjinger, har isteden fått fast, vanvittig høy pris.

Jo Røed Skårderud

Pessimist

Det norske VM-eventyret har vært litt av en fest så langt, med unntak av kampen mot Frankrike. Ikke bare har Norge vist god form, vi har også vist at vi har spillere i verdensklasse, og har blitt maskoter for alle de andre nasjonene med roing og vikingestetikk. Kort sagt, Norge er i vinden. For de av oss som har levd lenge nok til å huske 28 år med utsagn av typen «Norge suger i fotball» og «vi har ingenting i VM å gjøre», er det nesten rart å se den yngre garde være så ublu ekstatiske på Norges vegne. De aller yngste kan stolt si at Norges herrelandslag foreløpig bare har tapt én VM-kamp. At vi har kvalifisert oss før, vet de ikke. Jeg kjenner at jeg enda er litt skeptisk til Norge som lag. Vel har vi noen ess, men spiller vi ikke ennå litt traust? Litt mye defensivt spill, litt for mange pasninger foran mål som bare ikke sitter, litt mye surr? Det er godt mulig at traumet over å være så uglesett som fotballnasjon – på herresiden, altså – har satt seg.

Pernille Ekornrud Grøndal

Seieren

Gjennom mitt 24 år lange liv har fotballinteressen vært ikke-eksisterende, til tross for at kvinnelandslaget har spilt i alle VM siden det ble arrangert for første gang i 1991. Men nå har jeg slukt både NRK-serien og Netflix-dokumentaren om herrelandslaget, så jeg var klar da Norge skulle møte Frankrike fredag. Men oppmerksomhetenvandrer lett for en som oppdaget fotball for to uker siden. Mens Ståles reservelag ble grusa av de franske stjernespillerne, planla jeg etterlengtet mobiltid i dokø. Det rakk jeg ikke, for på baren var det hele ti båser til kvinnene. Til sammenligning var det kun to pissoarer til menn, et sjeldent syn som gjør at den etterlengtede euforien fra Senegal-kampen sprer seg blant kvinnene i køen. Det er latter, high fives og heiarop. Jeg tror til og med noen ropte «ro!» idet de trippet forbi køen til guttedoen. Caroline Ciardo Perezforklarer det fint i boka «Usynlige kvinner».

Ada Louise Andreassen