Dagboka

Koronoia

Jo Røed Skårderud
  • Det er lite kledelig når folk med trygg jobb og hjemmekontor sutrer over korona. Når støvet har lagt seg etter pandemien vil enden på visa være at de på bunnen av den sosioøkonomiske stigen tok den verste smellen. Dødsraten er høyere blant folk med dårlig økonomi og små leiligheter. Jobbene som går tapt for alltid vil være jobbene til folk med liten formell utdannelse, som allerede baler med dårlig lønn for hardt arbeid på useriøse arbeidsvilkår. Nav advarte nylig i en større rapport om at pandemien vil øke ulikheten i Norge. De rike og ressurssterke vil lande på beina. De svake i grøfta. nn Nok om det. Her kommer sutring fra fast ansatt mann på hjemmekontor: Nå begynner det å bli nok, altså. Her i Trondheim har politikerne innført et generelt maskepåbud på offentlig sted. Det er sikkert smittevernfaglig riktig, men kjipt likevel. Å vandre rundt med maske i offentligheten er bare gøy for bankranere og introverte japanske tenåringer. Hvis jeg må feste en klam klut i ansiktet hver gang jeg må ut, blir jeg heller inne. Det er vel kanskje også poenget med påbudet. nn Så skjønner jeg at det må til, for koronaen kommer krypende fra alle kanter. Forrige uke ble et klassetrinn på skolen til dattera mi sendt i karantene. Vi slapp unna. I går fikk vi en akutt-telefon fra barnehagen til yngstedatter. Den er stengt med umiddelbar virkning, fordi det hadde vært et utbrudd. Alle i karantene. Der røyk jul med besteforeldre, med andre ord. nn Etter litt betenkning kom smittevernkontor til at bare de minste barna i barnehagen skulle i karantene. Jul med familien er redda. Berg- og dalbanen har imidlertid gitt meg full «koronoia». Herfra blir det null kontakt med medmennesker til ribba står på bordet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Hundeliv

Veldig få som lever på sosialhjelp eller lav trygd tør å snakke offentlig om sine erfaringer. Jeg skjønner hvorfor. Gina Skårdal, som lever på minstesats uføretrygd grunnet sykdom, skrev nylig et leserinnlegg om å leve i fattigdom i Telemarksavisa. Hun har en hverdag hvor hun ofte må hoppe over middag for å spare penger. En nødvendig tannlegetime skyves stadig fordi hun ikke har råd. Hun har måtte selge ting hun er glad i, som bunaden sin, for å dekke uventa utgifter. Skårdal har fått mange positive reaksjoner, men også blitt møtt med mobbing.

Jo Røed Skårderud

Avskåret Ishavet

Tromsø har siden ishavsnæringens og polarfarernes oppkomst på 1800-tallet vært «Porten til Ishavet». I nyere tid har byen også blitt det for polarforskere. I byen finner vi både Norsk Polarinstitutt og Norges arktiske universitet UiT som har store polarfaglige forskningsmiljøer. Svalbard er helt sentral i polarforskingen, og mange forskere bruker mye tid på øygruppa. Problemet er bare at de nå må bruke mye reisetid på å komme seg dit. De neste to ukene tilbyr SAS for eksempel kun to direktefly fra Tromsø til Longyearbyen, Norwegian har ingen. Eneste alternativ er å ta turen om ­hoved­staden for å bytte fly der. Forskerne i Tromsø fortviler.

Maria Høgetveit Jølle

Arendal

I andre halvdel av attenhundretalet var Arendal truleg den største sjøfartsbyen i Norden, og store delar av den norske handelsflåten var styrt herifrå. På dette tidspunktet var Noreg den tredje viktigaste sjøfartsnasjonen etter Storbritannia og USA, så Arendal var ein rik og mektig by. Seinare gjekk det nedover, og byen mista statusen sin. Etter 120 år i bakevja skulle det endeleg snu då Mette-Marit sin eldre bror Per Høiby kom på ideen om å leggje den norske varianten av det svenske lobbytreffet Almedalsveckan til byen. No kan folketalet stige med så mykje som tohundretusen menneske den andre veka i august kvart år. Det er ikkje så lett å bli klok på kva Arendalsuka eigentleg er, sjølv om eg har vore der kvart år i snart ti år. Truleg er Arendal den staden i verda eg har vore lengst utan å ha budd. Frå nærast kvar einaste kommune i Noreg kjem det folkevalde, byråkratar, offentleg tilsette og konsulentar i alle moglege selskap og føretak.

Aleksander Åsnes