Dagboka

Koronoia

Jo Røed Skårderud
  • Det er lite kledelig når folk med trygg jobb og hjemmekontor sutrer over korona. Når støvet har lagt seg etter pandemien vil enden på visa være at de på bunnen av den sosioøkonomiske stigen tok den verste smellen. Dødsraten er høyere blant folk med dårlig økonomi og små leiligheter. Jobbene som går tapt for alltid vil være jobbene til folk med liten formell utdannelse, som allerede baler med dårlig lønn for hardt arbeid på useriøse arbeidsvilkår. Nav advarte nylig i en større rapport om at pandemien vil øke ulikheten i Norge. De rike og ressurssterke vil lande på beina. De svake i grøfta. nn Nok om det. Her kommer sutring fra fast ansatt mann på hjemmekontor: Nå begynner det å bli nok, altså. Her i Trondheim har politikerne innført et generelt maskepåbud på offentlig sted. Det er sikkert smittevernfaglig riktig, men kjipt likevel. Å vandre rundt med maske i offentligheten er bare gøy for bankranere og introverte japanske tenåringer. Hvis jeg må feste en klam klut i ansiktet hver gang jeg må ut, blir jeg heller inne. Det er vel kanskje også poenget med påbudet. nn Så skjønner jeg at det må til, for koronaen kommer krypende fra alle kanter. Forrige uke ble et klassetrinn på skolen til dattera mi sendt i karantene. Vi slapp unna. I går fikk vi en akutt-telefon fra barnehagen til yngstedatter. Den er stengt med umiddelbar virkning, fordi det hadde vært et utbrudd. Alle i karantene. Der røyk jul med besteforeldre, med andre ord. nn Etter litt betenkning kom smittevernkontor til at bare de minste barna i barnehagen skulle i karantene. Jul med familien er redda. Berg- og dalbanen har imidlertid gitt meg full «koronoia». Herfra blir det null kontakt med medmennesker til ribba står på bordet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

12 uker

Så lenge jeg kan huske, har jeg visst om den uskrevne regelen om at en kvinne skal holde graviditeten hemmelig de første tolv ukene. Men hvorfor er det sånn egentlig? La meg først og fremst bare understreke at jeg ikke sikter til å dele nyheten med gud og værmann på sosiale medier, men sikter til å dele med nærmeste familie og venner. Det å være gravid er så sårbart, både på grunn av de fysiske plagene som kvalme og utmattelse, men også de hormonelle endringene. Personlig synes jeg det tøffeste har vært redselen for å miste. I nesten tre måneder hadde jeg angst for å gå på do fordi jeg var redd for å oppdage blod. Redselen kunne bli så overveldende at jeg valgte ofte å bli hjemme istedenfor å prøve å leve et normalt liv. I tillegg skulle alt holdes hemmelig. Dermed ble internett min nærmeste venn i den mest ensomme perioden av svangerskapet.

Lara Rashid

Ultra­prosessert

Diskusjonen om ultraprosessert mat er i vinden igjen. Det har nylig kommet flere forskningsartikler som konkluderer med at det er en sammenheng mellom ultraprosessert mat og en rekke negative konsekvenser for helsa. På radioen i går ble det diskutert om Norge burde markere ultraprosesserte matvarer tydeligere. Også de siste årene har jeg sett flere venner iherdig skanne strekkoden på matvarer i appen «Fri for» for å finne ut om forskjellige matvarer de kjøper, er ultraprosessert. Kanskje høres dette litt arrogant ut, men er det ikke ganske enkelt å skjønne hva som er ultraprosessert mat, og hva som ikke er det? Alt som ikke er ferdigmat, men matvarer som er lite bearbeidet er ikke ultraprosessert. Så enkelt er det, og folk klarer da vel å bruke hodet for å skjønne det, tenker jeg. Utfordringen min med å leve fri for ultraprosessert mat derimot handler om tid og lyst. I en hektisk arbeidshverdag sliter jeg med å finne motivasjon og tid til å lage middagen fra bunnen av. Så når jeg karrer meg til matbutikken etter jobb en sein ettermiddag, altfor sulten til å tenke klart, så er det for lett å gå til hylla hvor middagen allerede står klar: Det ble Fjordland i dag også.

Lara Rashid

Pipeorgel

Langfjord bygdelag, vest i Finnmark i en bygd med 70 sjeler, har bestemt seg. Den lokale kirka skal få et pipeorgel med skikkelig trøkk. Kirka fra 1891 overlevde krigen og har hittil enten hatt pumpeorgel eller noe elektrisk. Dagens orgel lystrer ikke lenger organisten. Noen toner sier bare ppppuuu. Både kommunen og Den norske kirke sier nei til å finansiere. Derfor går bygdas orgelkomité i gang med tiggeaksjon, bønneaksjon, spleis, innsamling, appell til langfjordinger over hele verden og alt annet som gir kroner i kassa.

Ole Magnus Rapp