Dagboka

Koronoia

Jo Røed Skårderud
  • Det er lite kledelig når folk med trygg jobb og hjemmekontor sutrer over korona. Når støvet har lagt seg etter pandemien vil enden på visa være at de på bunnen av den sosioøkonomiske stigen tok den verste smellen. Dødsraten er høyere blant folk med dårlig økonomi og små leiligheter. Jobbene som går tapt for alltid vil være jobbene til folk med liten formell utdannelse, som allerede baler med dårlig lønn for hardt arbeid på useriøse arbeidsvilkår. Nav advarte nylig i en større rapport om at pandemien vil øke ulikheten i Norge. De rike og ressurssterke vil lande på beina. De svake i grøfta. nn Nok om det. Her kommer sutring fra fast ansatt mann på hjemmekontor: Nå begynner det å bli nok, altså. Her i Trondheim har politikerne innført et generelt maskepåbud på offentlig sted. Det er sikkert smittevernfaglig riktig, men kjipt likevel. Å vandre rundt med maske i offentligheten er bare gøy for bankranere og introverte japanske tenåringer. Hvis jeg må feste en klam klut i ansiktet hver gang jeg må ut, blir jeg heller inne. Det er vel kanskje også poenget med påbudet. nn Så skjønner jeg at det må til, for koronaen kommer krypende fra alle kanter. Forrige uke ble et klassetrinn på skolen til dattera mi sendt i karantene. Vi slapp unna. I går fikk vi en akutt-telefon fra barnehagen til yngstedatter. Den er stengt med umiddelbar virkning, fordi det hadde vært et utbrudd. Alle i karantene. Der røyk jul med besteforeldre, med andre ord. nn Etter litt betenkning kom smittevernkontor til at bare de minste barna i barnehagen skulle i karantene. Jul med familien er redda. Berg- og dalbanen har imidlertid gitt meg full «koronoia». Herfra blir det null kontakt med medmennesker til ribba står på bordet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Psykose

Vis meg din i Instagram-algoritme, og jeg skal fortelle deg hvem du er, lyder et eldgammelt, amerikansk ordtak. På kort tidhar min feed gått fra en salig blanding av sosialistiske meme-kontoer, sprangridning, musikkjournalistikk og anti-aldringstips til å bli dominert av én mann. Erling Braut Haaland. Nå får jeg kontinuerlig opp reels av (for det meste amerikanske!) kontoer som viser alt fra tenårings-Haaland som rapper på jærsk og tar backflip på trampoline, til den tydelige bromancen han har med Englands suverene midtbanespiller, Jude Bellingham (de to formelig vokste opp sammen da de spilte på Borussia Dortmund, har jeg lært nå). Hva er poenget mitt med denne avsløringen? Jo, det er å vise hvilken kollektiv psykose vi som folk har gått inn i, nå som vi endelig er gode i herrefotball. Selv om jeg er oppdratt til å heie på United (Manchester United, altså), og ble påtvunget sengetøy med bilde av Solskjær på som barn, har jeg alltid fnyst av sporten. Følt meg litt kul og motkulturell når jeg har sagt at «jeg kunne ikke brydd meg mindre om fotball». Den pipa har fått en annen lyd. I dag har jeg googlet «can Sander Berge score goals» og «why is Neymar so immature» i arbeidstida og sett på klippet «Roy Keane ends Alfie Haalands career» (ikke for sarte sjeler).

Pernille Ekornrud Grøndal

Folkefest

På søndag ga Norges VM-seier mot Brasil utslag på Richters skala. Før fotballkampen hadde byrådet i Trondheim greid å arrangere en halvtimes roing på torget, før alle måtte gå hver til sin tv-skjerm, hjemme eller på byens utested. Den eventuelle folkefeiringen oppsto spontant, i ettertid, på eget initiativ i gata. Nå har Olav Tryggvason-statuen fått flaggkappe, og folket krever gratis visning av lørdagens kvartfinale mot England: På torget, for alle. Byrådsleder Ketil Reinskou (H) har sagt til Adresseavisen at han vil prøve å få det til. Men først må han finne noen som kan organisere, og noen som kan betale, sier han. Kanskje hinter han til egen ordfører, Kent Ranum (H), som tidligere i vår hadde bursdagsfest for 600 gjester med konsert i Nidarosdomen og forestilling på Nye Hjorten Teater, betalt av egen lomme, Det er feiende flott om rikingene tar regningen.

Frida Holsten Gullestad

Bortebane

Etter et eventyr av en seier over Brasil våknet jeg til nyheten om at Norge skal møte England i kvartfinalen. Det blir dritspennende, men skaper utfordringer. Tilfeldighetene vil ha det til at jeg og min eldste datter er på ferie i London i helga. Norges neste seier må for vår del heies fram på bortebane. Nå trenger jeg et trygt sted i verdens mest fotballgærne land, hvor jeg og datter kan juble hemningsløst. Ideelt sett burde det være med et stort overtall av nordmenn, for jeg er ikke på mitt beste når VM-kampene står på. Tvert imot er det vedvarende tortur så lenge vi ikke leder med minst to mål.

Jo Skårderud