Dagboka

Koronoia

Jo Røed Skårderud
  • Det er lite kledelig når folk med trygg jobb og hjemmekontor sutrer over korona. Når støvet har lagt seg etter pandemien vil enden på visa være at de på bunnen av den sosioøkonomiske stigen tok den verste smellen. Dødsraten er høyere blant folk med dårlig økonomi og små leiligheter. Jobbene som går tapt for alltid vil være jobbene til folk med liten formell utdannelse, som allerede baler med dårlig lønn for hardt arbeid på useriøse arbeidsvilkår. Nav advarte nylig i en større rapport om at pandemien vil øke ulikheten i Norge. De rike og ressurssterke vil lande på beina. De svake i grøfta. nn Nok om det. Her kommer sutring fra fast ansatt mann på hjemmekontor: Nå begynner det å bli nok, altså. Her i Trondheim har politikerne innført et generelt maskepåbud på offentlig sted. Det er sikkert smittevernfaglig riktig, men kjipt likevel. Å vandre rundt med maske i offentligheten er bare gøy for bankranere og introverte japanske tenåringer. Hvis jeg må feste en klam klut i ansiktet hver gang jeg må ut, blir jeg heller inne. Det er vel kanskje også poenget med påbudet. nn Så skjønner jeg at det må til, for koronaen kommer krypende fra alle kanter. Forrige uke ble et klassetrinn på skolen til dattera mi sendt i karantene. Vi slapp unna. I går fikk vi en akutt-telefon fra barnehagen til yngstedatter. Den er stengt med umiddelbar virkning, fordi det hadde vært et utbrudd. Alle i karantene. Der røyk jul med besteforeldre, med andre ord. nn Etter litt betenkning kom smittevernkontor til at bare de minste barna i barnehagen skulle i karantene. Jul med familien er redda. Berg- og dalbanen har imidlertid gitt meg full «koronoia». Herfra blir det null kontakt med medmennesker til ribba står på bordet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Davvi

Energidepartementet overkjører sin egen fagetat Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og krever at konsesjonssøknaden om vindkraftverket Davvi i Finnmark må behandles på nytt. Avgjørelsen fører til jubel hos selskapet Grenseland AS, som planlegger utbygging, og NHO, som er blant de som ønsker økt kraftutbygging i Finnmark. Davvi, på nordsamisk «nord», er planlagt sør i Lebesby, og krever et areal på 63 kvadratkilometer, cirka en femtiendedel av kommunens størrelse. Selskapet har finske ST1 som hovedeier, og planlegger å investere åtte milliarder kroner i et anlegg som kan ha inntil 160 vindturbiner. NVE avslo i januar i år konsesjonssøknaden, uten høring. De mente en slik utbygging ville bli en for stor belastning på naturen, samisk kultur og reindrift. Grenseland AS anket avgjørelsen, og nå er det klart at Energidepartementet mente saksbehandlingen var feil. Folkeaksjonen mot Davvi reagerer sterkt, blant annet fordi saksbehandlingsfeil ikke er nevnt i departementets avgjørelse, kun at «departementet har andre vurderinger». Davvi er omstridt.

Ole Magnus Rapp

Frykt

Tolv kommuner på Østlandet har sagt ja til å være vertskap for lagring av atomavfall. Samtidig har seks kommuner i Nord-Østerdal sagt nei til å være vintervertskap for 2000 reinsdyr fra Fosen. Her bør det være noe som skurrer. Burde man ikke være redd for atomavfall og glad for at de pressede reinsdyrene fra Fosen får gode vinterbeiter? Her sammenliknes pærer og bananer, men likevel. Høyesterett har slått fast at vinterbeitet til reinsdyrene på Fosen er blitt skadet av stor utbygging av vindkraft. Derfor har staten sett seg om etter mulige nye vinterbeiter, og blikket falt på tre kommuner i Østerdalen. Nå har disse tre, samt tre kommuner til, protestert. De mener naturen vil skades, villreinen presses ytterligere og at et planlagt 100 kilometer langt reingjerde vil gjøre skade.

Ole Magnus Rapp

Vakre

Arkitekturhistorikar Mari Hvattum seier i Klassekampen i går at «en av ­grunnene til at vi tror vi står i en særstilling ­historisk, er at det aller dårligste gjerne forsvinner». Kanskje er eldre arkitektur eigentleg ikkje vakrare enn det Obos byggjer i dag? Er det berre at alle dei stygge bygga frå 1800-talet er rivne? Dette er eit velkjent argument, og eg tykkjer det er dårleg. I essayet «Against the survival of the prettiest» argumenterer filosofen Samuel Hughes for at selektiv riving ikkje kan vere forklaringa på at eldre arkitektur verkar vakrare. Me har teke vare på heile gateløp med vanlege leigegardar, ikkje berre kyrkjer og palass. Og på gamle fotografi kan me sjå husa som no er rivne. Kor er alle dei stygge bygga? Christiania i 1890 var ein langt verre stad å bu enn Oslo er i dag. Folk levde trongt, og mange hus var i dårleg stand.

Aleksander Åsnes