Dagboka

Koronoia

Jo Røed Skårderud
  • Det er lite kledelig når folk med trygg jobb og hjemmekontor sutrer over korona. Når støvet har lagt seg etter pandemien vil enden på visa være at de på bunnen av den sosioøkonomiske stigen tok den verste smellen. Dødsraten er høyere blant folk med dårlig økonomi og små leiligheter. Jobbene som går tapt for alltid vil være jobbene til folk med liten formell utdannelse, som allerede baler med dårlig lønn for hardt arbeid på useriøse arbeidsvilkår. Nav advarte nylig i en større rapport om at pandemien vil øke ulikheten i Norge. De rike og ressurssterke vil lande på beina. De svake i grøfta. nn Nok om det. Her kommer sutring fra fast ansatt mann på hjemmekontor: Nå begynner det å bli nok, altså. Her i Trondheim har politikerne innført et generelt maskepåbud på offentlig sted. Det er sikkert smittevernfaglig riktig, men kjipt likevel. Å vandre rundt med maske i offentligheten er bare gøy for bankranere og introverte japanske tenåringer. Hvis jeg må feste en klam klut i ansiktet hver gang jeg må ut, blir jeg heller inne. Det er vel kanskje også poenget med påbudet. nn Så skjønner jeg at det må til, for koronaen kommer krypende fra alle kanter. Forrige uke ble et klassetrinn på skolen til dattera mi sendt i karantene. Vi slapp unna. I går fikk vi en akutt-telefon fra barnehagen til yngstedatter. Den er stengt med umiddelbar virkning, fordi det hadde vært et utbrudd. Alle i karantene. Der røyk jul med besteforeldre, med andre ord. nn Etter litt betenkning kom smittevernkontor til at bare de minste barna i barnehagen skulle i karantene. Jul med familien er redda. Berg- og dalbanen har imidlertid gitt meg full «koronoia». Herfra blir det null kontakt med medmennesker til ribba står på bordet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Omkom

Mens dei fleste av oss hadde fri langfredag, var arbeidarar på jobb på det store verftsområdet på Stord. Ein av dei som var på jobb på langfredag, omkom. Han jobba med å riva gamle offshoreinstallasjonar. Mannen var i 40-åra frå Litauen, og arbeidde hos ein av underleverandørane til Aker Solutions. Han hadde jobba i selskapet sidan 2019. Arbeidstilsynet og politiet jobbar framleis med å granska kva som forårsaka ulykka.

Anne Kari Hinna

Mot nord

Interessen for Arktis øker, og mange ønsker å delta i mulighetene som åpner seg i nord når isen rundt Nordpolen smelter. Også oppslutningen rundt Svalbardtraktaten øker. Siste nye medlem er De forente arabiske emirater som denne uka har undertegnet traktaten og blitt traktatland nummer 49. Landene som er enige i traktaten, utgjør nå nær en firedel av alle verdens land, blant dem både Nord-Korea, Venezuela, Østerrike, Sør-Afrika, Russland, Kina og India. Emiratenes assisterende minister for energi og bærekraft, Abdulla Balalaa, fortalte i går til flere internasjonale medier at de ønsker å bidra i forskningsprosjekter i Arktis. Svalbardtraktaten kom i 1920, som et resultat av fredskonferansen etter første verdenskrig. Svalbard var til da ingenmannsland.

Ole Magnus Rapp

Mononoke

Mang en seer har latt seg begeistre av animasjonsfilmen «Princess Mononoke», som snart har 30-årsjubileum. Filmen er signert det japanske animasjonsfilmstudioet Studio Ghibli og sjefstegner Hayao Miyazaki. Handlingen er satt til den Muromachi-perioden i japansk historie (1336–1573), og følger den unge prinsen Ashitaka på en reise for å lege en forbannelse kastet over den ene armen hans. På reisa blir han innviklet i en konflikt mellom en guddommelig skog og en nærliggende landsby, og møter også en jente som er oppdratt av ulver. Den visuelt medrivende fortellingen har alt – menneskets forhold til det okkulte, kapitalismekritikk og kjærlighet. Og svært grafiske voldsskildringer. Den visuelt storslagne og medrivende fortellingen var inspirert av Jugoslaviakrigenes (1991–1999) brutaliteter, blant annet Srebrenica-massakren. Selv om Myazaki hadde kvaler med å lage en så voldelig barnefilm, skal han ha sagt at han følte på et ansvar for å vise barn hvor grusomme og grådige voksne kan være – og at det bare barn virkelig kan forstå hvor galt det kan være fatt i verden.

Pernille Ekornrud Grøndal