Dagboka

Koronoia

Jo Røed Skårderud
  • Det er lite kledelig når folk med trygg jobb og hjemmekontor sutrer over korona. Når støvet har lagt seg etter pandemien vil enden på visa være at de på bunnen av den sosioøkonomiske stigen tok den verste smellen. Dødsraten er høyere blant folk med dårlig økonomi og små leiligheter. Jobbene som går tapt for alltid vil være jobbene til folk med liten formell utdannelse, som allerede baler med dårlig lønn for hardt arbeid på useriøse arbeidsvilkår. Nav advarte nylig i en større rapport om at pandemien vil øke ulikheten i Norge. De rike og ressurssterke vil lande på beina. De svake i grøfta. nn Nok om det. Her kommer sutring fra fast ansatt mann på hjemmekontor: Nå begynner det å bli nok, altså. Her i Trondheim har politikerne innført et generelt maskepåbud på offentlig sted. Det er sikkert smittevernfaglig riktig, men kjipt likevel. Å vandre rundt med maske i offentligheten er bare gøy for bankranere og introverte japanske tenåringer. Hvis jeg må feste en klam klut i ansiktet hver gang jeg må ut, blir jeg heller inne. Det er vel kanskje også poenget med påbudet. nn Så skjønner jeg at det må til, for koronaen kommer krypende fra alle kanter. Forrige uke ble et klassetrinn på skolen til dattera mi sendt i karantene. Vi slapp unna. I går fikk vi en akutt-telefon fra barnehagen til yngstedatter. Den er stengt med umiddelbar virkning, fordi det hadde vært et utbrudd. Alle i karantene. Der røyk jul med besteforeldre, med andre ord. nn Etter litt betenkning kom smittevernkontor til at bare de minste barna i barnehagen skulle i karantene. Jul med familien er redda. Berg- og dalbanen har imidlertid gitt meg full «koronoia». Herfra blir det null kontakt med medmennesker til ribba står på bordet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Tapt

For nokre dagar sidan var det hundre år sidan Ernest Hemingway gav ut debutromanen sin «The Sun Also Rises». Eller «Og solen går sin gang», som den heiter på norsk. Den norske tittelen var det journalist, forfattar og Dagbladet-redaktør Gunnar Larsen som stod for, i omsetjinga si frå 1929. Eg tykkjer «Og solen går opp» hadde vore betre. Det er det som står i «Forkynnaren» i bibelen, som tittelen er henta frå: «Slekter går, og slekter kommer, men jorden er alltid den samme. Solen går opp, og solen går ned». Boka vart kanskje debuten til Hemingway fordi den fyrste kona hans i 1922 rota vekk utkastet til det som eigentleg skulle vere den fyrste romanen hans.

Aleksander Åsnes

Helt Konge

Blant de ting kong Haakon har gjort i sine 35 år som «mellomleder i en mellomstor statlig bedrift», før opprykket, var å være reingjeter i Karasjok. Dette skjedde rundt påsketider i 2000, og kronprinsen gikk inn i jobben med liv og lyst. Reineier Kirsten Berit Gaup var vertskap og sto for opplæringen. Spesielt fornøyd var hun med kronprinsens omgang med lasso, et av reindriftas viktigste verktøy. Gaup var opptatt av etiketten og hadde pugget «Deres kongelige høyhet». Men i iveren over sin dyktige elev glemte hun seg og utbrøt «Du er så god med lassoen, du, at du burde vært drengen min, du». Litt seinere på dagen spurte Aftenposten om kronprinsen kom til å reflektere over jobbtilbudet. Mediene ventet spent på svar, for uansett hva han sa om drenge-yrket, så kunne det bli feil. Men daværende kronprins smilte bredt og utbrøt: «Som deres sikkert veit, så har jeg tenkt å bli konge, jeg». På kronprinsens rundtur i Finnmark og Svalbard hadde ryktene begynt å gå om han hadde funnet seg kjæreste, en enslig mor fra Sørlandet. Kvikk i replikken var også jenta som guidet kronprinsen på scooterkross-banen. Da mediene spurte hva hun syns om den kjekke mannen, svarte kun kvikt: «Æ synes han skulle funnet seg en samejente, for eksempel meg».

Ole Magnus Rapp

Leid jord

Har man, som undertegnede, lest litt historie, vet man at Norge, i kontrast med flere land i Europa, har vært et land preget av selveiende bønder. I mange land var bondebefolkningen i stor grad leilendinger, det vil si at en adelsperson, eller kanskje kirka, eide jorda. Og så måtte de som drev den, betale en del av produksjonen til eieren. I vikingtida var Norge stort sett befolka av selveiende bønder. Så bredte leilendingsvesenet om seg etter 1300-tallet, før landet fra 1700-tallet og utover igjen ble preget av selveiende bønder. Men de siste 50 årene har det snudd – riktignok på en litt annen måte enn forrige gang. Statistisk sentralbyrå (SSB) kunne nylig opplyse at mens leid jord utgjorde bare 15 prosent av jordbruksarealet i 1969, hadde det steget til hele 50 prosent i 2025.

Pål Hellesnes