Dagboka

Koronoia

Jo Røed Skårderud
  • Det er lite kledelig når folk med trygg jobb og hjemmekontor sutrer over korona. Når støvet har lagt seg etter pandemien vil enden på visa være at de på bunnen av den sosioøkonomiske stigen tok den verste smellen. Dødsraten er høyere blant folk med dårlig økonomi og små leiligheter. Jobbene som går tapt for alltid vil være jobbene til folk med liten formell utdannelse, som allerede baler med dårlig lønn for hardt arbeid på useriøse arbeidsvilkår. Nav advarte nylig i en større rapport om at pandemien vil øke ulikheten i Norge. De rike og ressurssterke vil lande på beina. De svake i grøfta. nn Nok om det. Her kommer sutring fra fast ansatt mann på hjemmekontor: Nå begynner det å bli nok, altså. Her i Trondheim har politikerne innført et generelt maskepåbud på offentlig sted. Det er sikkert smittevernfaglig riktig, men kjipt likevel. Å vandre rundt med maske i offentligheten er bare gøy for bankranere og introverte japanske tenåringer. Hvis jeg må feste en klam klut i ansiktet hver gang jeg må ut, blir jeg heller inne. Det er vel kanskje også poenget med påbudet. nn Så skjønner jeg at det må til, for koronaen kommer krypende fra alle kanter. Forrige uke ble et klassetrinn på skolen til dattera mi sendt i karantene. Vi slapp unna. I går fikk vi en akutt-telefon fra barnehagen til yngstedatter. Den er stengt med umiddelbar virkning, fordi det hadde vært et utbrudd. Alle i karantene. Der røyk jul med besteforeldre, med andre ord. nn Etter litt betenkning kom smittevernkontor til at bare de minste barna i barnehagen skulle i karantene. Jul med familien er redda. Berg- og dalbanen har imidlertid gitt meg full «koronoia». Herfra blir det null kontakt med medmennesker til ribba står på bordet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Triste Times

Når verden føles farlig og uforutsigbar, tror jeg mange av oss kan ønske oss litt vekk fra det hele. Til et sted hvor krig og uro ikke finnes, og man kan glemme alt som gjør en trist og redd. Jeg drømmer meg til Tristan da Cunha. En bitte liten øy smekk mellom det afrikanske og søramerikanske kontinent, så smått at det sjelden vises på verdenskart. Der finnes kun én vei, én skole, én bar og to kirker. Jeg fant lokalavisa, Tristan Times, i 2012. Nettsida så ikke ut som den var oppdatert siden 2003, og sjelden kom det mer enn én sak i måneden. Ofte færre.

Martine de Pierro

Skjalg

Hold dere fast, både nord og sør. Vi snakker ikke om ekstremvær og orkan i kastene, men om Skjalg Fjellheim. Han er tilbake i manesjen. Den en gang så hardtslående nyhetsredaktøren i Nordlys var kjent for frisk ordbruk, styrte aldri unna en debatt, hadde fast plass i Dagsnytt 18 og satte ofte fingrene på ømme punkt. Så forsvant den gode Skjalg. Ble kommunikasjonsdirektør i Helse Nord og omtrent usynlig. Det kunne han neppe trives med, og sa sikkert et høyt JA da finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) ville ha ham inn i Senterpartiet og i rolla som statssekretær.

Ole Magnus Rapp

Norsk-ish

Hele min barndom var min største drøm å bli norsk. Vi kom som asylsøkere til Norge, og i min barnehjerne måtte vi bli så norske som mulig for å fortjene det norske statsborgerskapet. Jeg nektet å snakke kurdisk til foreldrene mine, drømte om bunad og hytte, og begynte til og med å gå i kirka på julaften. Denne jula har debatten om innvandring og norsk kultur igjen blomstret opp. For meg er det ikke en ny debatt, men en hyppig diskusjon som med jevne mellomrom kommer opp igjen i mediene. Som voksen har jeg klandret meg selv for at jeg trodde jeg måtte ofre min midtøstlige side for å bli norsk. Min kurdisk er så hakkete at jeg ikke vil være i stand til å lære mine barn mitt eget morsmål, og det er prisen jeg må betale for skammen jeg bar som barn. I dag har jeg det heldigvis godt nok med å ikke måtte overbevis andre om at jeg er norsk nok. Jeg feirer gjerne kurdiske høytider med glede, samtidig som jeg fortsatt går i kirka på julaften.

Lara Rashid