Dagboka

Koronoia

Jo Røed Skårderud
  • Det er lite kledelig når folk med trygg jobb og hjemmekontor sutrer over korona. Når støvet har lagt seg etter pandemien vil enden på visa være at de på bunnen av den sosioøkonomiske stigen tok den verste smellen. Dødsraten er høyere blant folk med dårlig økonomi og små leiligheter. Jobbene som går tapt for alltid vil være jobbene til folk med liten formell utdannelse, som allerede baler med dårlig lønn for hardt arbeid på useriøse arbeidsvilkår. Nav advarte nylig i en større rapport om at pandemien vil øke ulikheten i Norge. De rike og ressurssterke vil lande på beina. De svake i grøfta. nn Nok om det. Her kommer sutring fra fast ansatt mann på hjemmekontor: Nå begynner det å bli nok, altså. Her i Trondheim har politikerne innført et generelt maskepåbud på offentlig sted. Det er sikkert smittevernfaglig riktig, men kjipt likevel. Å vandre rundt med maske i offentligheten er bare gøy for bankranere og introverte japanske tenåringer. Hvis jeg må feste en klam klut i ansiktet hver gang jeg må ut, blir jeg heller inne. Det er vel kanskje også poenget med påbudet. nn Så skjønner jeg at det må til, for koronaen kommer krypende fra alle kanter. Forrige uke ble et klassetrinn på skolen til dattera mi sendt i karantene. Vi slapp unna. I går fikk vi en akutt-telefon fra barnehagen til yngstedatter. Den er stengt med umiddelbar virkning, fordi det hadde vært et utbrudd. Alle i karantene. Der røyk jul med besteforeldre, med andre ord. nn Etter litt betenkning kom smittevernkontor til at bare de minste barna i barnehagen skulle i karantene. Jul med familien er redda. Berg- og dalbanen har imidlertid gitt meg full «koronoia». Herfra blir det null kontakt med medmennesker til ribba står på bordet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

KI

I podkasten «Ubehaget i kulturen» denne veka diskuterer Morgenbladet-journalistane Hanne Østli Jakobsen og Bernhard Ellefsen utviklinga innan kunstig intelligens. Dei er samde om at det er vanskeleg å forstå kva som er motivasjonen til dei store KI-selskapa, utanom å ville sjå kor kraftig kunstig intelligens kan bli, nærast for moro skuld. Eg trur tvert om at fleire av leiarane i KI-industrien meiner alvor når dei seier at dei vil gjere verda til ein betre stad. Dei er overtydde om at KI vil kurere sjukdommar, gjere energi billigare og skape samfunn der alle har meir ressursar. Det kan godt hende dei tek feil. Det er mange gode grunnar til å vere både skeptisk og negativ til utviklinga av KI. Det er ei av dei største industrielle satsingane gjennom tidene, det skjer veldig raskt, og det er eit ope spørsmål kva det eigentleg vil føre til.

Aleksander Åsnes

Først

På vei sørover langs kysten i sitt lille enmotors privatfly visste ikke den britiske pensjonerte bonden at han skulle bli den første til å lande på nye Bodø lufthavn. Det skjedde denne uka, og landingen kom nesten tre år før flyplassen er ferdig. Siden ingen visste om det, ble det ingen festivitas rundt denne historiske førstelandingen. Til avisa Bodø Nu forteller flyger Richard Pearson at alt gikk etter planen, han hadde tett kontakt med kontrolltårnet. Men da han meldte fra at landingen var et faktum, kom det tørt fra flygelederen: «Vi ser deg ikke». Pearson hadde ikke fått med seg den største snakkisen i Bodø de siste ti årene. Dagens flyplass ligger for nært byen, og arbeidet med en helt ny lufthavn, startet i 2024.

Ole Magnus Rapp

Bibliotek

Var det noen gang slik at bibliotekarer var snurpete damer med stram hårknute i nakken og nådeløse blikk over lesebrillene ved brudd på drakoniske stillhet- og atferdsregler? Som med streng mine kunne inndra lånekortet og forvise deg for en uke eller fire? Som bibliotekar-barn tilbrakte jeg lørdager i barneavdelingen (mens mora mi hadde lørdagsvakt) med bunker av tegneserier (Alvefolket!), og jeg brukte Operasjon Dagsverk til å rydde i magasinet på Kløfta bibliotek. Det er noe eget med disse minnene sammenliknet med andre barndomsminner. Jeg husker bare ting jeg selv holdt på med (jeg tolker det som at det var lite sjenerende atferd fra andre), og minnene inneholder ingen elementer av lyd (som bør bety at det var stille rundt meg). Avisa Oslos omtale av situasjonen på Deichman i Bjørvika i Oslo, gir meg derfor følelsen av at sivilisasjonskollaps nærmer seg. Eventuelt at jeg raskere enn fryktet er i ferd med å bli gammel. Avisa skriver om 300 avviksmeldinger på to år. Og det er ikke knirkete gummisko mot linoleumsgulv eller prating på lesesalen.

Bjørn S. Kristiansen