Dagboka

Koronoia

Jo Røed Skårderud
  • Det er lite kledelig når folk med trygg jobb og hjemmekontor sutrer over korona. Når støvet har lagt seg etter pandemien vil enden på visa være at de på bunnen av den sosioøkonomiske stigen tok den verste smellen. Dødsraten er høyere blant folk med dårlig økonomi og små leiligheter. Jobbene som går tapt for alltid vil være jobbene til folk med liten formell utdannelse, som allerede baler med dårlig lønn for hardt arbeid på useriøse arbeidsvilkår. Nav advarte nylig i en større rapport om at pandemien vil øke ulikheten i Norge. De rike og ressurssterke vil lande på beina. De svake i grøfta. nn Nok om det. Her kommer sutring fra fast ansatt mann på hjemmekontor: Nå begynner det å bli nok, altså. Her i Trondheim har politikerne innført et generelt maskepåbud på offentlig sted. Det er sikkert smittevernfaglig riktig, men kjipt likevel. Å vandre rundt med maske i offentligheten er bare gøy for bankranere og introverte japanske tenåringer. Hvis jeg må feste en klam klut i ansiktet hver gang jeg må ut, blir jeg heller inne. Det er vel kanskje også poenget med påbudet. nn Så skjønner jeg at det må til, for koronaen kommer krypende fra alle kanter. Forrige uke ble et klassetrinn på skolen til dattera mi sendt i karantene. Vi slapp unna. I går fikk vi en akutt-telefon fra barnehagen til yngstedatter. Den er stengt med umiddelbar virkning, fordi det hadde vært et utbrudd. Alle i karantene. Der røyk jul med besteforeldre, med andre ord. nn Etter litt betenkning kom smittevernkontor til at bare de minste barna i barnehagen skulle i karantene. Jul med familien er redda. Berg- og dalbanen har imidlertid gitt meg full «koronoia». Herfra blir det null kontakt med medmennesker til ribba står på bordet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Inn­­vandrer

Jeg er så glad for at ungene våre ikke blir innvandrere, sa jeg til min samboer da vi så på nyhetene for et par uker siden. Regjeringen hadde bestemt seg for å fjerne retten til sosialhjelp og bostøtte til flyktningfamilier. Det skulle motivere folk ut i arbeid. Jeg vet ikke så mye om hvordan det er å være fra en innvandrerfamilie i dag, men jeg vet hvordan det var å vokse opp som innvandrer med foreldre som verken fikk barnetrygd eller andre velferdstjenester på 2000-tallet. Mine foreldre jobbet til sammen fire jobber. De gikk med avisa på morgenen, jobbet som vaktmester og som barnehageansatt på dagtid, og i helgene tok mamma på seg noen ekstravakter ved en omsorgsbolig. Selv om jeg aldri følte meg pressa til det, var det en selvfølge at jeg måtte få meg jobb det året jeg fylte 13.

Lara Rashid

Redning

Forsvaret skal etablere en ny base for redningshelikopter i Tromsø. Det ble nylig bestemt at 330-skvadronen skal få ansvaret når kontrakten med dagens sivile operatør går ut i 2030. Med det får Norge sin sjuende militære base for søk- og redningshelikopter, fra Banak i Finnmark via Tromsø, Bodø, Ørland, Florø, Sola og til Rygge på Østlandet. Alle har døgnkontinuerlig beredskap, og de nye AW101-helikoptrene, kalt SarQueen, koster for øvrig rundt én milliard kroner per maskin. At Forsvaret fikk oppdraget, blir av mange sett på som et stort pluss. De er skreddersydd for redning, men kan også operere sammen med, og ha base om bord, på de nye fregattene. Dessuten kan et militært helikopter bevæpnes og er trent for krise og krig.

Ole Magnus Rapp

Marius

Jeg er kjent for å være sønnen til mamma, ikke noe annet, så jeg har hatt et ekstremt bekreftelsesbehov, sa Marius Borg Høiby i retten onsdag. Han skal behandles som en hvilken som helst annen, er mantraet – selv om alle vet at det ikke er mulig. Han kan ikke sees uavhengig kongefamilien han er en del av. Eller, la oss se på dem som en hvilken som helst familie – sånn fra et barnefaglig perspektiv. Lille Marius var en sårbar gutt da han som treåring fulgte sin mor til den nye familien. Alt tydet på en ressurssterk familie med tett kontakt mellom generasjonene. Men burde ikke barnevernet følge litt med? Og vurdere hjelpetiltak fortløpende? «Jeg har levd utsvevende og gjort en del dyrekjøpte erfaringer», sa mor til pressa. De første leveårene til Marius var preget av ustabilitet: Far var ute av bildet, mor hadde korte kjæresteforhold, altså typiske stressfaktorer som kan forstyrre en trygg tilknytning. Så ble han eksponert for hele Norge.

Åse Brandvold