Dagboka

Koronoia

Jo Røed Skårderud
  • Det er lite kledelig når folk med trygg jobb og hjemmekontor sutrer over korona. Når støvet har lagt seg etter pandemien vil enden på visa være at de på bunnen av den sosioøkonomiske stigen tok den verste smellen. Dødsraten er høyere blant folk med dårlig økonomi og små leiligheter. Jobbene som går tapt for alltid vil være jobbene til folk med liten formell utdannelse, som allerede baler med dårlig lønn for hardt arbeid på useriøse arbeidsvilkår. Nav advarte nylig i en større rapport om at pandemien vil øke ulikheten i Norge. De rike og ressurssterke vil lande på beina. De svake i grøfta. nn Nok om det. Her kommer sutring fra fast ansatt mann på hjemmekontor: Nå begynner det å bli nok, altså. Her i Trondheim har politikerne innført et generelt maskepåbud på offentlig sted. Det er sikkert smittevernfaglig riktig, men kjipt likevel. Å vandre rundt med maske i offentligheten er bare gøy for bankranere og introverte japanske tenåringer. Hvis jeg må feste en klam klut i ansiktet hver gang jeg må ut, blir jeg heller inne. Det er vel kanskje også poenget med påbudet. nn Så skjønner jeg at det må til, for koronaen kommer krypende fra alle kanter. Forrige uke ble et klassetrinn på skolen til dattera mi sendt i karantene. Vi slapp unna. I går fikk vi en akutt-telefon fra barnehagen til yngstedatter. Den er stengt med umiddelbar virkning, fordi det hadde vært et utbrudd. Alle i karantene. Der røyk jul med besteforeldre, med andre ord. nn Etter litt betenkning kom smittevernkontor til at bare de minste barna i barnehagen skulle i karantene. Jul med familien er redda. Berg- og dalbanen har imidlertid gitt meg full «koronoia». Herfra blir det null kontakt med medmennesker til ribba står på bordet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Sommar

Håvard Nyhus har skildra august som den mest melankolske av alle månadar, og eg er einig. Både temperatur og solforhold skulle tilseie at det framleis er sommar, men overalt rundt oss er det umogleg å la vere å leggje merke til alle teikna på at det eigentleg er over. Badevatnet byrjar å miste varmen, ferien er forbi og det er mørkt om kvelden. Faktisk ein særeigen form for mørke som berre finst i august. Endå verre blir det av at det har vore det verste sommaren i manns minne på Vestlandet. Å leggje ferien dit i staden for å bli i Oslo, var rett og slett ei stor tabbe. I juni kom det 64 prosent meir nedbør enn det som er vanleg.

Aleksander Åsnes

Skam

Det er en helt egen type skam forbundet med det å sette seg inn i en del kjensgjerninger om norsk økonomi, og samtidig være et rimelig anstendig menneske. For det er dessverre ikke til å komme unna: Vi tjener, som land, virkelig store penger på ting de fleste av oss ikke liker noe særlig. Nå tror kanskje noen jeg snakker om våpeneksport eller oljefondets investeringsprofil eller noe slikt. For all del, det er verdt å se nærmere på det, om man orker. Men nei, det jeg snakker om er hva vi produserer, og tjener penger på. Norge har lenge hatt handelsoverskudd med utlandet, på nivåer andre bare kan drømme om. Det skyldes i all hovedsak olje og gass.

Pål Hellesnes

Lånt tid

Gradestokken her i Oslo har kanskje ikke innsett det enda, men sommeren er over. Selv om jeg fortsatt cosplayer voksen kontorrotte en uke til, går jeg nok en høst i møte som student. Dette blir den siste – bank i bordet. Det er ikke det at jeg føler meg utlært, eller ikke kunne tenke meg noen flere år med lange kaffepauser, lange lunsjer, lange fredagspilser og ja, selvsagt en forelesning her og der. Men nå er det nok. Summen av alle årene med læring har blitt et stort tall, i blinkende rødt, på lånekassen.no. Om bare ikke digitaliseringen av de offentlige tjenestene hadde kommet så langt, så kunne jeg ha nytt resten av studietida lykkelig uvitende om regningen som kommer i posten neste høst. Min generasjon er flasket opp på ideen om at studielånet er det gunstigste lånet man kan få.

Josefine Gjerde