Dagboka

Koronoia

Jo Røed Skårderud
  • Det er lite kledelig når folk med trygg jobb og hjemmekontor sutrer over korona. Når støvet har lagt seg etter pandemien vil enden på visa være at de på bunnen av den sosioøkonomiske stigen tok den verste smellen. Dødsraten er høyere blant folk med dårlig økonomi og små leiligheter. Jobbene som går tapt for alltid vil være jobbene til folk med liten formell utdannelse, som allerede baler med dårlig lønn for hardt arbeid på useriøse arbeidsvilkår. Nav advarte nylig i en større rapport om at pandemien vil øke ulikheten i Norge. De rike og ressurssterke vil lande på beina. De svake i grøfta. nn Nok om det. Her kommer sutring fra fast ansatt mann på hjemmekontor: Nå begynner det å bli nok, altså. Her i Trondheim har politikerne innført et generelt maskepåbud på offentlig sted. Det er sikkert smittevernfaglig riktig, men kjipt likevel. Å vandre rundt med maske i offentligheten er bare gøy for bankranere og introverte japanske tenåringer. Hvis jeg må feste en klam klut i ansiktet hver gang jeg må ut, blir jeg heller inne. Det er vel kanskje også poenget med påbudet. nn Så skjønner jeg at det må til, for koronaen kommer krypende fra alle kanter. Forrige uke ble et klassetrinn på skolen til dattera mi sendt i karantene. Vi slapp unna. I går fikk vi en akutt-telefon fra barnehagen til yngstedatter. Den er stengt med umiddelbar virkning, fordi det hadde vært et utbrudd. Alle i karantene. Der røyk jul med besteforeldre, med andre ord. nn Etter litt betenkning kom smittevernkontor til at bare de minste barna i barnehagen skulle i karantene. Jul med familien er redda. Berg- og dalbanen har imidlertid gitt meg full «koronoia». Herfra blir det null kontakt med medmennesker til ribba står på bordet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Ofre alt?

Tenk om kriger kunne vært avgjort på fotballbanen. At USA og Iran bare møttes på gressmatta med 22 mann – og ble ferdig med saken. Hva om Putin og Zelenskyj sto og tygget tyggis på sidelinja mens russiske og ukrainske menn løp etter ballen, og avgjorde hele krigen. Uten at menneskeliv gikk tapt, og uten å bruke penger på et miljøødeleggende krigsmaskineri. Slike utopiske samtaler har jeg hatt med guttungen under VM. Jeg gruer meg til han bli stor nok til å bli soldat.

Åse Brandvold

For­bannet

Det er 60 år siden Englands herrelandslag hentet et trofé hjem til fotballøya. Kun to ganger tidligere har laget kommet seirende ut av en kvartfinale i mesterskapet. Skal de bryte forbannelsen, må de passere et historisk norsk landslag. For mangenordmenn har første halvdel av sommeren føltes som en feberdrøm. Etter en 28 år lang VM-tørke har de norske stjernene spilt på seg en selvtillit man aldri tidligere har skimtet i et norsk landslag. Til tross for en ripe i lakken da et reservepreget Norge tapte mot Frankrike, har fotballgutta vunnet 14 av de 15 siste tellende kampene. På veien har de lagd hakkemat av Italia i kvaliken, for å følge opp med seier mot Senegal, som nylig vant Afrikamesterskapet (men senere fratatt tittelen).

Eivin Kristensen Vangsnes

Braut

Noreg var eit av dei siste landa i Europa som innførte krav om å ha etternamn, og på andre halvdel av attenhundretalet var det vanleg å skifte namn. Til dømes om du flytta. I romanen «Bondestudentar» av Arne Garborg skiftar hovudkarakteren namn fleire gonger, fordi han er flau over namnet sitt. Fyrst heiter han Daniel Sørbrød, men på katedralskulen i Stavanger kallar bygutane han for surbrød, så han skiftar til Daniel Olsen. Så hamnar han i eit akademisk miljø av radikale og målmedvitne folk i Oslo, og dei lurer på om han ikkje har eit gardsnamn han kan bruke i staden for Olsen. «Braut heiter garden, og Braut bør De heite», slår den karismatiske Jens Rud fast, og slik vart det. Braut er ein gard på Jæren som har fått namn av bakekanten som den sterke havvinden frå vest lagar i landskapet, og det er her både Daniel og Erling Braut Haaland har namnet sitt frå.

Aleksander Åsnes