Dagboka

Koronoia

Jo Røed Skårderud
  • Det er lite kledelig når folk med trygg jobb og hjemmekontor sutrer over korona. Når støvet har lagt seg etter pandemien vil enden på visa være at de på bunnen av den sosioøkonomiske stigen tok den verste smellen. Dødsraten er høyere blant folk med dårlig økonomi og små leiligheter. Jobbene som går tapt for alltid vil være jobbene til folk med liten formell utdannelse, som allerede baler med dårlig lønn for hardt arbeid på useriøse arbeidsvilkår. Nav advarte nylig i en større rapport om at pandemien vil øke ulikheten i Norge. De rike og ressurssterke vil lande på beina. De svake i grøfta. nn Nok om det. Her kommer sutring fra fast ansatt mann på hjemmekontor: Nå begynner det å bli nok, altså. Her i Trondheim har politikerne innført et generelt maskepåbud på offentlig sted. Det er sikkert smittevernfaglig riktig, men kjipt likevel. Å vandre rundt med maske i offentligheten er bare gøy for bankranere og introverte japanske tenåringer. Hvis jeg må feste en klam klut i ansiktet hver gang jeg må ut, blir jeg heller inne. Det er vel kanskje også poenget med påbudet. nn Så skjønner jeg at det må til, for koronaen kommer krypende fra alle kanter. Forrige uke ble et klassetrinn på skolen til dattera mi sendt i karantene. Vi slapp unna. I går fikk vi en akutt-telefon fra barnehagen til yngstedatter. Den er stengt med umiddelbar virkning, fordi det hadde vært et utbrudd. Alle i karantene. Der røyk jul med besteforeldre, med andre ord. nn Etter litt betenkning kom smittevernkontor til at bare de minste barna i barnehagen skulle i karantene. Jul med familien er redda. Berg- og dalbanen har imidlertid gitt meg full «koronoia». Herfra blir det null kontakt med medmennesker til ribba står på bordet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Barnehage

Barnehagebarn trives generelt godt i Norge, viser en ny rapport fra læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger. Barna trives generelt godt, selv om det er store variasjoner mellom barn, og trivselen fluktuerer mye for hvert enkelt barn. Det er gode nyheter at barn trives i barnehagen når vi vet at barnehager sliter med underbemanning, høyt sykefravær og lave lønninger. Rapporten får meg likevel til å lure på om barnas trivsel gjenspeiler de voksnes trivsel, eller om de er et tegn på at barnehageansatte strekker seg langt for barna – for trivsel, lek og trygge rammer – i en arbeidshverdag som er preget av uforutsigbarhet og små marginer. Nyere studier av barnehageansatte viser at de ansatte trives godt på jobb, men opplever betydelig stress. Derfor er det svært gledelig at de rødgrønne partiene har gått sammen om 350 millioner til å toppe bemanningen i barnehagene i revidert nasjonalbudsjett, et tiltaks SV sto i bresjen for. Så får vi bare håpe at løftet ikke blir kortvarig, fordi økt bemanning krever fortsatt støtte over flere år. Vi vet at antall søknader til barnehageutdanningene er halvert siden 2019. Skal bemanningskrisa løses permanent, må det være attraktivt for unge å utdanne seg til barnehagelærer på sikt. Da er en lønn å leve av, og en arbeidshverdag som gir tid og handlefrihet, helt avgjørende.

Pernille Ekornrud Grøndal

Ventetid

Tirsdag fortalte en kvinne til NRK at hun ba om abort da hun var 8 uker på vei, og ikke fikk den utført før hun var over 11 uker på vei. «Det er uker vi helst ikke vil vente. En tar jo ikke abort for moro skyld», sa kvinnen til NRK. Hun la til: «Man vil ikke bli knytta til fosteret, og derfor burde det være en rett vi har til å ta abort så tidlig som mulig». Da grensa for selvbestemt abort i fjor ble økt fra 12 til 18 uker, kom det med lovnader om at det ikke skulle føre til flere sene aborter. Men tall fra Abortregisteret under Folkehelseinstituttet (FHI) viser at nettopp dette nå har skjedd. Lege Mette Løkeland Stai ved Medisinsk fødselsregister spør seg om grunnen.

Frida Holsten Gullestad

Vrang

I går var en av toppsakene i VG og Aftenposten at forfatter Anne Holt gir seg på Facebook. Det er fullt mulig å tenke at der gikk startskuddet for årets agurksesong. Men bi litt. Nyheten kan være et tegn på at noe større er i emning i denne rare tida vi lever i. Alle vet at vi burde slette Facebook-brukeren vår, men få gjør det. Folk fortsetter å sende festinvitasjoner der, som gjør at man tidvis må skrolle seg igjennom uoversiktlig vas for kanskje å få med seg invitten. Eller kanskje overse den fordi algoritmene spekulerer i en viss forvirring.

Frida Holsten Gullestad