Dagboka

Koronoia

Jo Røed Skårderud
  • Det er lite kledelig når folk med trygg jobb og hjemmekontor sutrer over korona. Når støvet har lagt seg etter pandemien vil enden på visa være at de på bunnen av den sosioøkonomiske stigen tok den verste smellen. Dødsraten er høyere blant folk med dårlig økonomi og små leiligheter. Jobbene som går tapt for alltid vil være jobbene til folk med liten formell utdannelse, som allerede baler med dårlig lønn for hardt arbeid på useriøse arbeidsvilkår. Nav advarte nylig i en større rapport om at pandemien vil øke ulikheten i Norge. De rike og ressurssterke vil lande på beina. De svake i grøfta. nn Nok om det. Her kommer sutring fra fast ansatt mann på hjemmekontor: Nå begynner det å bli nok, altså. Her i Trondheim har politikerne innført et generelt maskepåbud på offentlig sted. Det er sikkert smittevernfaglig riktig, men kjipt likevel. Å vandre rundt med maske i offentligheten er bare gøy for bankranere og introverte japanske tenåringer. Hvis jeg må feste en klam klut i ansiktet hver gang jeg må ut, blir jeg heller inne. Det er vel kanskje også poenget med påbudet. nn Så skjønner jeg at det må til, for koronaen kommer krypende fra alle kanter. Forrige uke ble et klassetrinn på skolen til dattera mi sendt i karantene. Vi slapp unna. I går fikk vi en akutt-telefon fra barnehagen til yngstedatter. Den er stengt med umiddelbar virkning, fordi det hadde vært et utbrudd. Alle i karantene. Der røyk jul med besteforeldre, med andre ord. nn Etter litt betenkning kom smittevernkontor til at bare de minste barna i barnehagen skulle i karantene. Jul med familien er redda. Berg- og dalbanen har imidlertid gitt meg full «koronoia». Herfra blir det null kontakt med medmennesker til ribba står på bordet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Budsjett-­bruduljen

Det framstår som at årets forhandlingar om statsbudsjettet har vore meir krevjande enn det som er vanleg, men det er jo ikkje sikkert at det er sant. Kanskje er det berre det at meir av forhandlingane har vore i offentlegheita denne gongen. Dynamikken mellom dei fem ulike partia skaper ein annan situasjon enn det som er vanleg, med større insentiv til å kome med utspel under forhandlingane, og kanskje også til å dra dei ut. Det er uansett ikkje sikkert at partia tenar eller taper så mykje på budsjettforhandlingane. Meiningsmålingane som har kome denne veka, tyder på det. Og sjølv om Senterpartiet fekk veldig store gjennomslag i Støre-regjeringa i førre stortingsperiode, gjorde dei eit dårleg val i haust. Det kan verke som at det er andre ting som avgjer kva parti som går att og fram. I USA har det amerikanske statsapparatet vorte nedstengt fordi kongressen ikkje klarte å bli samde om ein budsjettavtale.

Aleksander Åsnes

Hacker

Tidligere i høst skrev kulturredaktør Bernhard Ellefsen et manifest om hvordan kulturpolitikken kan fungere som en markedskorrigerende kraft. Da jeg leste manifestet, kjente jeg på en stikkende følelse av misunnelse. I kunst- og kultursektoren er det nærmest innlysende at man er skeptisk mot markedslogikk, og at man driver med maktkritikk. Teknologisektoren, der jeg hører til, nyter ofte ikke den samme statusen. Ja, kanskje noen får tittelen å være «disruptors», men dette gjelder kun de på toppen. Den enorme maktkonsentrasjonen av et knippe teknologiselskap har gjort det slik at IT-arbeidere reduseres til å være deres fotsoldater. Ser man på jobbannonser i IT-sektoren, er de mest ettersøkte ferdighetene nettopp kjennskap til Microsoft-produkter og hvor godt man kan navigere disse, i motsetning til en helhetlig kompetanse som gjør en IT-arbeider rustet til å adressere ulike samfunnsbehov. Det pleide ikke alltid å være slik.

Haweya Jama

Bokorm

De gode sakene om lesing på kultursidene i denne avisa har fått meg til å reflektere over egen lesing – eller mangel på sådan – i voksenlivet. Hvis jeg spør foreldrene mine om hvordan de ser for seg meg som barn, er jeg ganske sikker på at de vil beskrive ei jente med tjukke briller, sammenkrøpet i sofaen, helt oppslukt i en bok. Ofte måtte de snakke til meg tre–fire ganger før jeg i det hele tatt klarte å løsrive meg. På barneskolen leste jeg alt jeg kom over på biblioteket, gjerne stoff med okkult og makaber tematikk. Det begynte med Rydiger den vesle vampyren og serien Illustrerte klassikere (om Jack the Ripper, Bram Stoker’s Dracula, og Dr. Jeckyll and Mr. Hyde), alt av J.R.R. Tolkien og selvsagt Harry Potter.

Pernille Ekornrud Grøndal