Dagboka

Koronoia

Jo Røed Skårderud
  • Det er lite kledelig når folk med trygg jobb og hjemmekontor sutrer over korona. Når støvet har lagt seg etter pandemien vil enden på visa være at de på bunnen av den sosioøkonomiske stigen tok den verste smellen. Dødsraten er høyere blant folk med dårlig økonomi og små leiligheter. Jobbene som går tapt for alltid vil være jobbene til folk med liten formell utdannelse, som allerede baler med dårlig lønn for hardt arbeid på useriøse arbeidsvilkår. Nav advarte nylig i en større rapport om at pandemien vil øke ulikheten i Norge. De rike og ressurssterke vil lande på beina. De svake i grøfta. nn Nok om det. Her kommer sutring fra fast ansatt mann på hjemmekontor: Nå begynner det å bli nok, altså. Her i Trondheim har politikerne innført et generelt maskepåbud på offentlig sted. Det er sikkert smittevernfaglig riktig, men kjipt likevel. Å vandre rundt med maske i offentligheten er bare gøy for bankranere og introverte japanske tenåringer. Hvis jeg må feste en klam klut i ansiktet hver gang jeg må ut, blir jeg heller inne. Det er vel kanskje også poenget med påbudet. nn Så skjønner jeg at det må til, for koronaen kommer krypende fra alle kanter. Forrige uke ble et klassetrinn på skolen til dattera mi sendt i karantene. Vi slapp unna. I går fikk vi en akutt-telefon fra barnehagen til yngstedatter. Den er stengt med umiddelbar virkning, fordi det hadde vært et utbrudd. Alle i karantene. Der røyk jul med besteforeldre, med andre ord. nn Etter litt betenkning kom smittevernkontor til at bare de minste barna i barnehagen skulle i karantene. Jul med familien er redda. Berg- og dalbanen har imidlertid gitt meg full «koronoia». Herfra blir det null kontakt med medmennesker til ribba står på bordet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Fiesta

I går ettermiddag, klokka 16.03, nådde sola sitt sørligste punkt på himmelen. Fra gammelt av har man sagt at sola snur, men egentlig er det vi som snur i vår ferd gjennom verdensrommet. Og nå blir faktisk dagene gradvis lysere. Litt og litt, gradually then suddenly, som Hemingway formulerer det i romanen «Fiesta». Til vi i slutten av februar merker at lyset og sola er tilbake, og at vi ikke bare står opp og legger oss i det samme mørket, og at dagslys er et fenomen som skjer utenfor kontorvinduene mens vi er fordypet i noe annet. Vi kunne alle trengt å tippe i en annen retning, slik jordkloden gjør det. Men før jul virker det som om all tanke for jorda er glemt.

Frida Holsten Gullestad

Evig liv

Siste forskningsskrik, skal vi tro Aftenposten, er å injisere blodplasma fra unge mennesker og inn i årene til eldre mennesker, i håp om å bremse eller stabilisere aldring og aldersrelaterte sykdommer. Dette sysler forskere ved flere norske universiteter med om dagen, og flere forskermiljøer konkurrerer om mange millioner i forskningsstøtte for å utvikle en livs-«forlengende» eliksir. På en måte henger forskerne etter. Anti-ageing-guruen Bryan Johnson har allerede injisert seg selv med blodplasma tappet fra sin egen sønnen i en årrekke. Selv hevder han å være i sitt livs form, til tross for at han har en eiendommelig, grå-gul hudtone. Ny og banebrytende forskning er spennende, det altså. Men det underliggende bildet er mer uhyggelig. Det evig liv-industrielle kompleks er en raskt voksende økonomisk sektor som ifølge et raskt Google-søk genererte 315 milliarder dollar i 2024.

Pernille Ekornrud Grøndal

Plakett

Se for deg at du skulle besøke statsminister Jonas Gahr Støre på Statsministerens kontor. På vei dit går du forbi en vegg, der det henger bilder av mange tidligere statsministre – Solberg, Bondevik, Stoltenberg, Brundtland med flere. Så ser du at det har blitt hengt opp tekstplaketter under hvert portrett. Nysgjerrig leser du under Erna Solbergs velkjente åsyn: «Erna Solberg var, uten tvil, den verste statsministeren i norsk historie. Hun tok makta etter et korrupt valg og styrte landet ut i en serie katastrofer som førte Norge til randen av utslettelse.» Samtidig ser du at på plaketten under bildet av Støre, står det: «Støre har vunnet over motstand og sabotasje til å levere på alle sine valgløfter og starte en ny gullalder i Norge.» Rødmende forstår du at disse plakettene faktisk er hengt opp av Støre eller noen som jobber for ham. Jeg stiller meg tvilende til at Støre hadde overlevd en eneste dag som statsminister om noe slikt hadde skjedd.

Pål Hellesnes