Dagboka

Koronoia

Jo Røed Skårderud
  • Det er lite kledelig når folk med trygg jobb og hjemmekontor sutrer over korona. Når støvet har lagt seg etter pandemien vil enden på visa være at de på bunnen av den sosioøkonomiske stigen tok den verste smellen. Dødsraten er høyere blant folk med dårlig økonomi og små leiligheter. Jobbene som går tapt for alltid vil være jobbene til folk med liten formell utdannelse, som allerede baler med dårlig lønn for hardt arbeid på useriøse arbeidsvilkår. Nav advarte nylig i en større rapport om at pandemien vil øke ulikheten i Norge. De rike og ressurssterke vil lande på beina. De svake i grøfta. nn Nok om det. Her kommer sutring fra fast ansatt mann på hjemmekontor: Nå begynner det å bli nok, altså. Her i Trondheim har politikerne innført et generelt maskepåbud på offentlig sted. Det er sikkert smittevernfaglig riktig, men kjipt likevel. Å vandre rundt med maske i offentligheten er bare gøy for bankranere og introverte japanske tenåringer. Hvis jeg må feste en klam klut i ansiktet hver gang jeg må ut, blir jeg heller inne. Det er vel kanskje også poenget med påbudet. nn Så skjønner jeg at det må til, for koronaen kommer krypende fra alle kanter. Forrige uke ble et klassetrinn på skolen til dattera mi sendt i karantene. Vi slapp unna. I går fikk vi en akutt-telefon fra barnehagen til yngstedatter. Den er stengt med umiddelbar virkning, fordi det hadde vært et utbrudd. Alle i karantene. Der røyk jul med besteforeldre, med andre ord. nn Etter litt betenkning kom smittevernkontor til at bare de minste barna i barnehagen skulle i karantene. Jul med familien er redda. Berg- og dalbanen har imidlertid gitt meg full «koronoia». Herfra blir det null kontakt med medmennesker til ribba står på bordet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Vakre

Arkitekturhistorikar Mari Hvattum seier i Klassekampen i går at «en av ­grunnene til at vi tror vi står i en særstilling ­historisk, er at det aller dårligste gjerne forsvinner». Kanskje er eldre arkitektur eigentleg ikkje vakrare enn det Obos byggjer i dag? Er det berre at alle dei stygge bygga frå 1800-talet er rivne? Dette er eit velkjent argument, og eg tykkjer det er dårleg. I essayet «Against the survival of the prettiest» argumenterer filosofen Samuel Hughes for at selektiv riving ikkje kan vere forklaringa på at eldre arkitektur verkar vakrare. Me har teke vare på heile gateløp med vanlege leigegardar, ikkje berre kyrkjer og palass. Og på gamle fotografi kan me sjå husa som no er rivne. Kor er alle dei stygge bygga? Christiania i 1890 var ein langt verre stad å bu enn Oslo er i dag. Folk levde trongt, og mange hus var i dårleg stand.

Aleksander Åsnes

Pekefinger

I dag leste jeg to viktige nyhetssaker. Den første var et intervju med uføre Malin Øvreland i Nettavisen. Hun er 34 og ble ufør i samråd med lege og Nav i midten av 20-åra som følge av sykdom som ga henne så store smerter at hun flere ganger besvimte på jobb. Malin forteller en historie mange uføre vil kjenne seg igjen i. Om skam over å stå utenfor arbeidslivet. Mistenkeliggjøring og stigma i sosiale sammenhenger når man forteller at man er ufør.

Jo Røed Skårderud

Medlem?

Avisa VG ruller opp urettmessigheter i medlemslistene til Det Islamske Forbundet og Marokkansk trossamfunn. Trossamfunn i Norge får støtte for hvert medlem. VG forteller om flere som har oppdaget at de er medlem i trossamfunn de aldri har meldt seg inn i. Nå har det seg sånn at jeg har litt kjennskap til den forrige avsløringen av trossamfunn som hevet statsstøtte på bakgrunn av uvitende medlemmer. Sammen med min gode venn og den gang kollega i Dagbladet, Kjetil Sørenes, kom vi på sporet av Den katolske kirkes virke. Oslo katolske bispedømme (OKB) tok i årene 2010–2014 i bruk det som internt ble kalt «telefonkatalogmetoden». Personer med «katolsk­klingende navn» ble søkt opp i offentlige registre og meldt uvitende inn for å utløse statsstøtte.

Bjørn S. Kristiansen