Dagboka

Koronoia

Jo Røed Skårderud
  • Det er lite kledelig når folk med trygg jobb og hjemmekontor sutrer over korona. Når støvet har lagt seg etter pandemien vil enden på visa være at de på bunnen av den sosioøkonomiske stigen tok den verste smellen. Dødsraten er høyere blant folk med dårlig økonomi og små leiligheter. Jobbene som går tapt for alltid vil være jobbene til folk med liten formell utdannelse, som allerede baler med dårlig lønn for hardt arbeid på useriøse arbeidsvilkår. Nav advarte nylig i en større rapport om at pandemien vil øke ulikheten i Norge. De rike og ressurssterke vil lande på beina. De svake i grøfta. nn Nok om det. Her kommer sutring fra fast ansatt mann på hjemmekontor: Nå begynner det å bli nok, altså. Her i Trondheim har politikerne innført et generelt maskepåbud på offentlig sted. Det er sikkert smittevernfaglig riktig, men kjipt likevel. Å vandre rundt med maske i offentligheten er bare gøy for bankranere og introverte japanske tenåringer. Hvis jeg må feste en klam klut i ansiktet hver gang jeg må ut, blir jeg heller inne. Det er vel kanskje også poenget med påbudet. nn Så skjønner jeg at det må til, for koronaen kommer krypende fra alle kanter. Forrige uke ble et klassetrinn på skolen til dattera mi sendt i karantene. Vi slapp unna. I går fikk vi en akutt-telefon fra barnehagen til yngstedatter. Den er stengt med umiddelbar virkning, fordi det hadde vært et utbrudd. Alle i karantene. Der røyk jul med besteforeldre, med andre ord. nn Etter litt betenkning kom smittevernkontor til at bare de minste barna i barnehagen skulle i karantene. Jul med familien er redda. Berg- og dalbanen har imidlertid gitt meg full «koronoia». Herfra blir det null kontakt med medmennesker til ribba står på bordet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Fylla

I hine harde dager hadde denne avisa en egen humorside en dag i uka kalt Tidens Fylde. Hvert år hadde de utpå vårparten slagordet «Aldri mer 18. mai» – en slags satirisk vri på «Aldri mer 9. april». Da jeg var liten, skjønte jeg ikke helt hva det handlet om, men i voksen alder har jeg skjønt det – kombinasjonen av tømmermenn etter overstadig feiring av nasjonaldagen og vanlig arbeidsdag kan være brutal. Årets nyhetsoppslag i mediene kan tyde på at ikke alt med måten vi feirer 17. mai på er lutter idyll: I Bergen reiste barnefamilier hjem fra sentrum på grunn av en overflod av veldig fulle folk, og legevakta måtte ha ekstra bemanning for å ta seg av skadde.

Pål Hellesnes

Død

Medieoppslaga har vore ganske mange etter at tre menneske som var på cruise, døydde av det for dei fleste ukjente hantaviruset. Det blir overført til menneske frå rotter eller andre gnagarar. Dei tre døde er eit eldre nederlandsk ektepar og ein 69 år gammal brite. Så langt er elleve personar råka av hantavirusutbruddet. Men inkubasjonstida er lang, og fleire kan ha blitt smitta, og truleg vil fleire døy, har me høyrt. Mange sit no i isolasjon og må bli i isolasjon lenge.

Anne Kari Hinna

17. mai

Nasjonalstaten er ein av dei beste oppfinningane vi menneske har gjort, og det er særleg folk på venstresida som har grunn til å vere glad i han. Det er nemleg gjennom ein demokratisk nasjonalstat at venstresida og arbeidarrørsla har klart å forandre samfunnet og gjere det betre. Historikaren Kåre Lunden meinte at folk på venstresida som delar dette synet også burde kalle seg for nasjonalistar, akkurat av denne grunnen. Han skjønte at mange folk då ville misforstå, og leggje noko anna i omgrepet enn det han sjølv gjorde. Det tykte han var heit greitt, for «alt ordskifte går ut på å undervise sine med-debattantar», som han skreiv i ein kommentar i Klassekampen for 21 år sidan. Ut frå dette perspektivet er det jo kanskje litt synd at omgrepet nasjonalsosialisme er oppteke. Uansett har sosialistar god grunn til å feire nasjonaldagen 17. mai. Både fordi nasjonalstaten bør feirast, og fordi dei framstega som skjedde 17.

Aleksander Åsnes