Dagboka

Koronoia

Jo Røed Skårderud
  • Det er lite kledelig når folk med trygg jobb og hjemmekontor sutrer over korona. Når støvet har lagt seg etter pandemien vil enden på visa være at de på bunnen av den sosioøkonomiske stigen tok den verste smellen. Dødsraten er høyere blant folk med dårlig økonomi og små leiligheter. Jobbene som går tapt for alltid vil være jobbene til folk med liten formell utdannelse, som allerede baler med dårlig lønn for hardt arbeid på useriøse arbeidsvilkår. Nav advarte nylig i en større rapport om at pandemien vil øke ulikheten i Norge. De rike og ressurssterke vil lande på beina. De svake i grøfta. nn Nok om det. Her kommer sutring fra fast ansatt mann på hjemmekontor: Nå begynner det å bli nok, altså. Her i Trondheim har politikerne innført et generelt maskepåbud på offentlig sted. Det er sikkert smittevernfaglig riktig, men kjipt likevel. Å vandre rundt med maske i offentligheten er bare gøy for bankranere og introverte japanske tenåringer. Hvis jeg må feste en klam klut i ansiktet hver gang jeg må ut, blir jeg heller inne. Det er vel kanskje også poenget med påbudet. nn Så skjønner jeg at det må til, for koronaen kommer krypende fra alle kanter. Forrige uke ble et klassetrinn på skolen til dattera mi sendt i karantene. Vi slapp unna. I går fikk vi en akutt-telefon fra barnehagen til yngstedatter. Den er stengt med umiddelbar virkning, fordi det hadde vært et utbrudd. Alle i karantene. Der røyk jul med besteforeldre, med andre ord. nn Etter litt betenkning kom smittevernkontor til at bare de minste barna i barnehagen skulle i karantene. Jul med familien er redda. Berg- og dalbanen har imidlertid gitt meg full «koronoia». Herfra blir det null kontakt med medmennesker til ribba står på bordet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Dyrebart

Det nærmeste sommeren har kommet en skikkelig debatt er diskursen om draktene til landslaget. Og litt om roing, fascisme og vikinger. Selv var jeg ganske fornøyd med hjemmedrakta med det norske flagget som utgangspunkt og prydet med mønsteret fra utsmykkingen av Urnes kirka. Det eneste negative er prislappen på 1250 kroner. Men! Jeg kan ikke få gjentatt nok hvor dårlig det er at bortedraktene ikke har det spor av rødt, hvitt og blått. Selv det norske flagget er svart! Det er og blir for dumt. En helt svart drakt er ikke kult.

Brage Arctander Dingsøyr

Argentina

Ein gong var eg i Argentina då dei to store fotballklubbane River Plate og Boca Juniors skulle spele mot kvarandre. Eg ville gjerne reise for å sjå kampen, men eg fekk ikkje tak i billettar. Uansett vart det sagt at det ikkje var ein særleg trygg stad å vere, så kanskje det var like greitt. Eg fekk likevel oppleve stemninga i gatene i Buenos Aires etter at Boca Juniors hadde vunne, og det var ei spesiell oppleving. Fram til no har England alltid vore det laget eg har heia på når Noreg ikkje har vore med i fotballmeisterskapar. Det er eit flott land, som eg har vitja mange gonger, og eg likar engelskmenn. Det har nok likevel handla mest om at England er eit tragisk lag, og at det appellerer til meg.

Aleksander Åsnes

Pøbel

Til tross for heftige protester fra Naturvernforbundet får Helgeland Skogselskap lov til å plante 70.000 sitkagran på Løvøya i Dønna, en eiendom selskapet eier. Skogselskapet har sine røtter tilbake til 1905, de har store eiendommer i blant annet Leirfjord, Vefsn, Dønna og Rana og deres motto er «Vi vil skogkle Helgeland». Om ingen har hørt om sitkagran tidligere, så lyder kanskje navnet «pøbelgran» mer kjent. Tretypen ble hentet fra vestkysten av Nord-Amerika på slutten av 1800-tallet, og var rundt 1950 svært populær da myndighetene ønsket skog langs kysten. Ifølge offisielle tall skal det være plantet nærmere 54 millioner slike uønskede og introduserte trær her til lands. I tillegg sprer de seg nok også via frø. Målet med myndighetenes innsats var edelt: Kyst-Norge og Nord-Norge skulle bli selvforsynt med trevirke og tømmer.

Ole Magnus Rapp