Det er en skade jeg har, å alltid ønske meg det estetiske. Derfor bet jeg tennene sammen for ikke å røpe misnøye da det i førjulsdagene ble sendt ut bud om at skolebarna skulle øve på sanger. ‘Det hev ei rose sprunge?’ Nei. Det stensilerte arket ga ordre om å øve, og øve igjen, på ‘Barnas superjulerock’ («Vi svinger så innmari og gjør det mye lettere å vente»). Flott, nå tar vi den en gang til, sa jeg, mens jeg visnet innvendig.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
