Da jeg for en stund siden leste Tore Skeies bok om voldsmannen og helgenen Olav den hellige, «Hvitekrist», slo det meg at jeg egentlig aldri før hadde blitt sugd inn i det norske middelalderuniverset. Min fascinasjon for Snorre og adelsmennene han skrev om var mer til tross for enn på grunn av litteraturen han etterlot seg, rett og slett fordi jeg slet med å komme meg bak språket. Sagalitteraturen er tidvis veldig stilig, men språket krever tålmodighet, og skaper ofte stor avstand. Med Tore Skeie som forteller kom alt nærmere, og jeg opplevde hendelsene for første gang.
1000 år: På sitt beste historiefortelling på aller høyeste nivå. Men om arbeiderkvinnene fortelles i beste fall halve historien.
Imponerende
