Intervju

Kropps­be­hers­kelse

Skyr det sentimentale: Med den gode samtalen i bunn skaper kvartetten Das Body stemningsfull synthpop i Elvis’ ånd.

KOHORT: Med gitarist Patrik Alm ute i jobbpraksis, møtte vi 3/4 av Das Body på Økern. Der den 184 cm høye frontkvinnen Ellie Linden beskrev det interne styrkeforholdet slik: «Vi er veldig et band. Det er bare det at jeg er den kuleste.» Didrik Karsrud og Kim Granholt er helt enig i observasjonen. Foto: Siv DolmenKOHORT: Med gitarist Patrik Alm ute i jobbpraksis, møtte vi 3/4 av Das Body på Økern. Der den 184 cm høye frontkvinnen Ellie Linden beskrev det interne styrkeforholdet slik: «Vi er veldig et band. Det er bare det at jeg er den kuleste.» Didrik Karsrud og Kim Granholt er helt enig i observasjonen. Foto: Siv Dolmen

Himmelen har samme farge som den gamle Økernblokka. Den grå kolossen ruver utenfor vinduet i studioet til Das Body, popkvartetten som startet som en skikkelig solskinnshistorie. Det var amerikanske plateselskapssignering etter første konsert, de fikk ros i betydelige internasjonale medier for sin nordiske oddpop, spillejobber på Øya og Bylarm og turneer med store stjerner. De satset og ble satset på i godt halvannet år. Så ble det bråstopp.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.