Asle Toje
Gullbrikkespillet. Et Europa i ruiner.
Sakprosa
Dreyers Forlag 2020, 354 sider
I det siste har jeg lagt merke til at jeg har blitt dummere som leser. Særlig i møte med noen jeg trolig er uenig med. Snarere enn å nærme meg den andres tenkning nysgjerrig og med et ønske om å forstå, kjenner jeg en lyst til å finne noe å ta vedkommende på, til å plassere, parkere – og posere. Det henger sammen med å tilbringe mye tid i den kronisk overtente sosiale medier-debatten, samt et flaut ønske om å være Vittig og Kul, men har begynt å bli begrensende.
Jeg bør altså skjerpe meg, og Asle Tojes essaysamling «Gullbrikkespillet» er en ypperlig anledning. Toje – statsviter, tidligere direktør ved Nobelinstituttet, uttalt høyrevridd intellektuell som har gjort seg bemerket med utsagn om alt fra norske klesvaner til multikulturalisme som trussel – er en person jeg er uenig med om svært mye. Samtidig deler vi åpenbart også noe: en interesse for norrøn mytologi (som klinger i bokas tittel) og europeisk historie, en form for romantisk Wanderlust og forkjærlighet for det samfunnskritiske reiseessayet.
«Gullbrikkespillet» har som undertittel «Et Europa i ruiner», og i stedet for med én gang å avskrive det som høyreradikal undergangsretorikk, kan jeg se det som et ganske vellykket grep: I hvert av de elleve kapitlene, som spenner over temaer som ruspolitikk, nasjonalisme, arkeologi, innvandring og religion, besøker Toje en faktisk ruin. Den dandyeske debattanten viser seg som en entusiastisk ruinvandrer. «Ruiner er en måte å se på», skriver han et sted; de får en til å reflektere, drømme seg bort eller snu seg i vemmelse.
Særlig i starten er boka engasjerende lesning. Stedene Toje besøker, som «Europas cannabishovedstad» Rijeka i Kroatia, Ukraina etter Maidan og den britiske industribyen Rotherham – kjent for en grusom overgrepsskandale der menn med pakistansk bakgrunn systematisk forgrep seg på fattige, unge jenter – er interessante og underdekkede. Toje ser ting jeg ikke ser, og maler et dystert bilde av kontinentet.
«Det hintes i glimt mot noe militaristisk.»
Tojes Europa er revet i filler av konflikt og klassestrid, og har mistet kontakt med sin historie og identitet – som gjennom boka knyttes stadig tydeligere til opphav, hudfarge og religion. Han skriver seg inn i en gjenopplivet radikal høyreside, eller «nasjonalkonservatisme» som han kaller det, som ser på innvandring og rotløse eliter som eksistensielle trusler mot folk og nasjon. De kaller gjerne på en storslått fortid, som Toje gjør i noen litt ugjennomsiktige kapitler om norsk historie.
Det radikale høyre opponerer både mot venstresida og høyreliberalismen, som Toje forsøker å klistre sammen – tydeligst i kapitlet om elite-toppmøtet i Davos. Etter fornøyelige passasjer om hvordan de besøkende smykker seg med floskler om inkludering og grønn framtid, slår han fast at kulturen, dominert av «venstreliberale globalister», bare har plass til «den økonomiske elitens agenda». Her slår Toje beina under seg selv: Det han har vist, er det stikk motsatte av en ideologisk sammensvergelse mellom venstresida og den økonomiske eliten – sistnevnte tegnes, presist, som opportunister som vil kaste seg på bølgen av innvandringsskepsis med en gang dét er lønnsommere.
Tojes økonomiske analyser kan minne om dem man leser i denne avisa. Men noe klinger hult. Tojes raseri på vegne av en hjemløs, rumensk bygningsarbeider i London virker ekte nok. Det er også på sin plass å trekke fram det britiske imperiets historie med å utnytte fattigfolk, både brune og hvite. Men så åpner det seg en gapende logisk brist når all elendighet knyttes til ikke-vestlig innvandring. Sett bort fra imperiets utsuging av koloniene (som Toje glatt hopper over) og generasjoner av ikke-hvite briter: Hadde det vært bedre om landets rikinger bare hadde hvit underklasse å utnytte?
Svaret på det må bli ja, hvis jeg følger logikken. Fortidas lokale eliter var bedre, fordi de bygget samfunn og kultur: Noblesse oblige. Etnisk likhet trumfer økonomisk likhet. I 2017 tok Toje dissens fra Brochmann-2-utvalgets utredning om innvandring, og advarte om at «etniske nordmenn» ville komme i mindretall. I denne boka er det enda klarere hva han mener med det: Han uroer seg for «hvite briter» og slår fast om en innvandrertett forstad at «dette ikke er England».
Et underbelyst trekk hos ytre høyre er elitismen, basert i «naturlige» hierarkier. Det fører ofte til en påfallende forakt for folket de hevder å forsvare. Toje, forskeren som loffer ubesværet rundt selv i koronaåret 2020, begråter seg over vulgaritet, forflating og kjendiseri. Kultur er borger og klostre. Som leser kan jeg ikke unndra meg inntrykket av at han selv er rotløs, hjemløs i sin samtid – en tilstand selv ikke den strengeste innvandringspolitikk vil kunne avhjelpe.
Grensene mellom kulturkamp, fremmedfrykt og hvithetsideologi er grumsete. Toje snakker med kontroversielle figurer, som Trump-strateg Steve Bannon, AfD-inspiratoren Götz Kubitschek, som mener det tyske folket blir «skiftet ut», og demografen Eric Kaufmann, som vil ha mer fokus på hvit identitet. Toje lar kildene snakke for seg selv og lar mye henge i lufta, men tilslutter seg ideen om villet, kulturell selvutslettelse, en europeisk dødsdrift.
«I en rotløs tid kan historien gjenfortrylle verden», skriver Toje. Hva det betyr i praksis, er uklart. Boka er kjemisk fri for framtid, det er den kulturpessimistiske essayistens privilegium. Det hintes likevel i glimt mot noe militaristisk, et brudd, omveltning, noe som skjer når folk har mistet fotfeste og det finnes mange unge menn som liker krig og spenning. Gullbrikkespillet i Voluspå ble funnet igjen i gresset etter Ragnarok, verdens undergang og gjenfødelse. Det er et urovekkende bilde.
