I det siste har jeg lagt merke til at jeg har blitt dummere som leser. Særlig i møte med noen jeg trolig er uenig med. Snarere enn å nærme meg den andres tenkning nysgjerrig og med et ønske om å forstå, kjenner jeg en lyst til å finne noe å ta vedkommende på, til å plassere, parkere – og posere. Det henger sammen med å tilbringe mye tid i den kronisk overtente sosiale medier-debatten, samt et flaut ønske om å være Vittig og Kul, men har begynt å bli begrensende.
Europa: Asle Tojes bok er kjemisk fri for framtid, det er den kulturpessimistiske essayistens privilegium.
Samtid i ruiner
